Hvorfor er ikke Utlendingsnemnda en «domstol»?

«Rettssikkerhet» blir illusorisk når risikoen for uhåndterlige kostnader fører til at man i praksis ikke har tilgang til den.

I Aftenposten 19. oktober påpeker jurist Tor Langbach at «Utlendingsnemnda ikke er en «domstol» (anførselstegnene er påført av ham). Om dette er vi helt enige. Men hvorfor er den ikke det? Og hvorfor er ikke for eksempel Trygderetten – tross navnet – en «domstol»?

Det enkle svaret er at lovgivningen ikke bruker denne betegnelsen, og at de derfor ikke får lov. Denne situasjonen springer ut av den tradisjon og de holdninger i justisvesenet som Langbach gjør seg til talsmann for.

Resultatet er at instanser som behandler langt flere saker om rettmessigheten av forvaltningens vedtak enn de formelle «domstolene», og i praksis er langt viktigere enn dem, holdes utenfor «rettsvesenet». Samtidig får de formelle domstolene stadig færre saker som handler om noe annet enn straff og om barn.

I debatten om tingrettsstrukturen har Langbach selv anført at større geografisk avstand ikke er så farlig siden «folk flest» likevel ikke har noe i domstolene å gjøre. Det er i og for seg riktig, det. Men taler det egentlig til de formelle domstolenes fordel?

Antall sivile saker går stadig ned

Uansett betegnelse er det funksjonelle domstoler som Utlendingsnemnda (Une) eller Trygderetten som betyr noe i praksis på sine områder. I langt de fleste land i Europa ville de også hatt status som formelle domstoler, men da i den form vi fra blant annet England, Frankrike, Sverige og Tyskland kjenner som forvaltningsdomstoler.

I 2006 ble den svenske «Utlänningsnämnden» omdannet til «migrationsdomstol». Men resultatet ligner slett ikke på Oslo tingrett. I stedet er det tale om organer som – bortsett fra formell status – langt på vei fungerer som den norske Une.

Forvaltningsdomstolene i andre land er ikke mindre uavhengige enn for eksempel tingrettene. Det samme gjelder flere av de norske «nemndene». Men de er organisert og behandler sakene etter en prosess som passer langt bedre til de fleste forvaltningssaker enn slike langdryge og fremfor alt kostbare muntlige forhandlinger som vi kjenner fra de norske formelle domstolene.

Ifølge Langbach er det likevel dette som ivaretar «rettssikkerheten maksimalt».

Har han glemt at «rettssikkerhet» blir illusorisk når risikoen for uhåndterlige kostnader fører til at man i praksis ikke har tilgang til den? Har han tenkt på hvorfor antall sivile saker i rettsvesenet stadig går ned, eller på hvorfor domstolene er nesten fraværende i forvaltningssaker?

Slik blir kontrollen best

Langbach mener at Unes rolle i å «gjennomføre» utlendingsloven er uforenlig med status som «domstol». Men det den jo gjør (etter beste evne, antar jeg), er nettopp å arbeide «regelstyrt» med sikte på «å anvende» loven på den enkelte asylsøker osv. Dette er det samme som de formelle domstolene bedriver, når de (etter beste evne, antar jeg) «anvender» straffeloven i den enkelte sak.

Min kronikk 4. oktober, som Langbach tar utgangspunkt i, bygger på en bok som viser og diskuterer de formelle domstolenes (og Sivilombudets) perifere praktiske rolle i kontrollen med forvaltningen.

Vi lever i et samfunn som ser ut til å klare seg ganske godt uten deres hjelp. Men også «nemndene» trenger ekstern kontroll. Kontrollen blir best når de ulike delene av systemet for å sikre en rettsbundet forvaltning slutter å snakke mot hverandre, men snakker sammen.