Norsk psykiatrisk forening er sårbar for å bli kuppet av et aktivistisk styre

Det er faktisk litt pinlig å være vitne til at representanter fra egen fagtradisjon er i ferd med å banalisere debatten.

Medlemmer av styret i Norsk psykiatrisk forening har vært aktive i mediene det siste halvåret. De har kommet med en rekke utspill der de snakker om «psykiatrisk sykdom» og behov for medikamentell behandling. Sist i en kronikk i Aftenposten (11. august). Der ønsker de å bidra til at befolkningen får mindre «pilleskam»!

Felles for disse medieoppslagene er at de sidestiller «psykiatriske sykdommer» med kroppslige sykdommer.

Ifølge disse psykiaterne er det i prinsippet ikke noen forskjell på lungebetennelse og depresjon. Begge er «sykdommer». I artikkelen i Aftenposten understrekes dette poenget: «Det er viktig for oss å formidle at psykiatrisk sykdom er nettopp det: Sykdom som rammer mennesker urettferdig og tilfeldig.»

Dessverre er ikke verden slik.

Identitetskrise

Psykiske lidelser er ikke sykdommer på linje med kroppslige sykdommer. Mange fagprofesjoner krever i dag makt og myndighet i det som rettmessig heter psykisk helsevern, men som psykiatere gjerne kaller «psykiatrien».

Psykiaterne har lenge strevd med å finne sin plass i et moderne psykisk helsevern, særlig etter en formidabel økning av antallet psykologer.

Det at psykiaternes fagforening nå går ut og roper at psykiske lidelser er «psykiatriske sykdommer», løser nok ikke deres problem med en moderne rolleforståelse.

Snarere forsterker det psykiaternes egen krise, som er en identitetskrise.

Legger seg flate for legemiddelindustrien

Når styret i Norsk psykiatrisk forening så kjekt løser problemet med psykiske lidelsers natur ved å erklære dem som psykiatriske sykdommer og legger seg flate for legemiddelindustrien, kortslutter de en kompleks debatt som vår sivilisasjon har strevd med i et par tusen år.

Psykiske lidelser er ikke noe som «rammer mennesker urettferdig og tilfeldig». Tvert imot har det vært antatt i uminnelige tider at kropp og sjel og måten vi behandler hverandre på, henger sammen.

Vår litteraturarv har tematisert dette lenge før moderne vitenskap begynte å kartlegge detaljene i disse innfløkte sammenhengene. Lærebøker i psykiatri formulerer det gjennom begrepet «biopsykososiale årsaksforhold».

Dessverre er det slik at detaljene i biopsykososiale sammenhenger fortsatt er dårlig forstått.

Ordet biopsykososial har hatt en tendens til å være et ord for festtaler. Men det betyr ikke at fagfeltet har stått stille.

Litt pinlig

I læreboken «Personlighetspsykiatri» (2017) beskriver jeg og to andre forfattere ganske detaljert hvordan alternativet til en biologisk sykdomsmodell kan se ut.

Vi beskriver et samspill mellom evolusjonært betingede følelser, tilknytningens utfordringer og utviklingen av selvbevissthet og sosialiseringsprosesser i familier, skoler og samfunnsliv.

Dette er prosesser der mange fagdisipliner har viktige ting å si. Det er faktisk litt pinlig å være vitne til at representanter fra egen fagtradisjon er i ferd med å banalisere denne debatten.

Offentligheten bør vite at mange medlemmer av Norsk psykiatrisk forening har et annet syn enn det styret står for. Foreningen har imidlertid ikke noe forum for interne debatter, og den er derfor sårbar for å bli kuppet av et aktivistisk styre.