Påstander om ADHD bidrar til å villede foreldre
- Barne- og ungdomspsykiater, ph.d., førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge, Institutt for Psykisk Helse, NTNU og overlege, Bup Volda, Helse Møre og Romsdal
- Barne- og ungdomspsykiater, dr.med., førsteamanuensis emerita, RKBU Midt-Norge, Institutt for Psykisk Helse, NTNU
- Barne- og ungdomspsykiater, ph.d., førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge, Institutt for Psykisk helse, NTNU og overlege, Avdeling for Barne- og Ungdomspsykiatri, St. Olavs hospital
Det impliseres at medisiner skrives ut nærmest ukritisk. Det kjenner vi oss overhodet ikke igjen i.
I en kommentar av overlegene Henriette Kirkeaune Sandven, Trond Velken og Charlotte Lunde i Aftenposten 25. august sås det tvil om gyldigheten av diagnosen ADHD og kunnskapsgrunnlaget for behandling med legemidler.
Innlegget bidrar til å svekke tilliten til spesialisthelsetjenesten og villede foreldre. Vi ønsker derfor å dele noen fakta fra klinikk og forskning i barne- og ungdomspsykiatrien.
Her er fakta
- Vi har i Norge faglig oppdaterte nasjonale retningslinjer for utredning og diagnostikk av ADHD. Dette innebærer grundig tverrfaglig utredning av utfordringer og ressurser, inkludert vurdering av andre mulige årsaker til oppmerksomhetsvansker og uro. At en slik diagnose settes lettvint eller kan bestilles og kjøpes, er ikke en virkelighet vi som spesialister i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) kjenner oss igjen i.
- En grundig og bred kunnskapsoppsummering om ADHD fra ledende forskere på feltet er tilgjengelig på verdensorganisasjonen for ADHDs nettsider. ADHD er en kompleks nevroutviklingsforstyrrelse som for svært mange barn og unge gjør det vanskelig å fungere på skolen, fritiden og i familien.
- I tråd med nasjonale og internasjonale retningslinjeredisiner bør ikke bare tilbys, men også anbefales. Dette gjelder for barn og ungdom med ADHD som fortsatt har symptomer og funksjonssvikt etter andre tiltak. Det er vårt ansvar som leger å gi relevant informasjon og trygge rammer for utprøving og evaluering av slik behandling. Ingen hevder at barn skal bruke medisiner som ikke virker, eller som gir uforholdsmessig store bivirkninger. Det impliseres at medisiner skrives ut nærmest ukritisk. Det kjenner vi oss overhodet ikke igjen i.
- Bevisbyrden for korttidseffekt av ADHD-medisiner er sterk. Vi har mindre forskningsmessig støtte for langtidseffekt, men vet at som gruppe går det bedre med dem som bruker medisiner, sammenlignet med dem som ikke bruker medisiner. Risikoen for negative utfall er større uten behandling. En viktig årsak til at det er få langtidsstudier er paradoksalt nok den gode effekten av disse medisinene. Å gi juksemedisiner til en kontrollgruppe over lang tid innebærer etiske utfordringer.
- Utsagn om omsorgssvikt ved manglende ønske om medisinering (Lars Lien og kolleger i Morgenbladet 18. august) er nok å gå for langt. Det kan være gode grunner til at en familie velger å vente eller takke nei til medisinering. Samtidig må vi understreke at det i en rekke tilfeller har vist seg at medisinering er et svært viktig tiltak. Det fører i stor grad til færre symptomer og bedre fungering. I tillegg bidrar det til at andre tiltak virker bedre.
Må tilpasses hver enkelt
Som barne- og ungdomspsykiatere og forskere skal vi bidra til at kunnskapsfeltet videreutvikles med mål om enda bedre presisjon i forståelse, diagnostikk og behandling av ADHD.
Målet er en individtilpasset tilnærming til behandling med anbefalinger som støttes av tilgjengelig forskning. Debatten bør dreie seg om hvordan vi kan legge til rette for å skape faglig, trygg og god oppfølging av medisinering og andre tiltak. Dette må tilpasses det enkelte barn og deres familie.
