Toppleder og mamma? Ja takk, begge deler! | Lindboe og Østerhus Lobo

Anita Krohn Traaseth skriver forbilledlig om utfordringene mange kvinner fremdeles møter, skriver innleggsforfatterne.

Det siste vi trenger er gammeldags holdninger, påtvunget skyldfølelse og utdaterte fordommer.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

NRKs publisering av psykolog Våpenstads angrep på Anita Krohn Traaseth som mor, viser at vi fremdeles har en lang vei å gå.

Innlegget aktualiserer hvorfor det i 2019 fremdeles er viktig at kvinner som Krohn Traaseth stikker hodet frem og viser at det går an å være både toppleder og mamma. I 2019 forventer vi respekt, en konstruktiv debatt og bedre publiseringsrutiner.

Anne Lindboe er administrerende direktør for Private barnehagers landsforbund (PBL). Lindboe er tidligere barneombud.

Til angrep på kvinner

I kronikken «Overklassens omsorgssvikt» på NRK Ytring, som senere er blitt avpublisert, går psykolog Eystein Victor Våpenstad i realiteten til angrep på alle kvinner som inngår kompromisser i forsøket på å kombinere rollene som leder og mamma.

«For Traaseth og hennes likemenn og -kvinner er holdningen denne: Barn er en pyntegjenstand man kan hente frem i finstasen på julekvelden for å skape den «riktige» julestemningen. Resten av året må de klare seg selv,» skriver Våpenstad.

Vi kjenner ingen perfekte mødre eller fedre. Det er alltid mange ting vi kunne gjort bedre og annerledes. Men en ting er vi stolte av, og det er alle kvinnene som har vist og fortsetter å vise barna våre at det meste er mulig. Det går an å nå målene du setter deg, enten det er å være toppleder eller noe helt annet. Du kan klare deg selv, og du kan gjøre det du vil. Men det kommer ikke gratis, det krever innsats, prioritering og ikke minst hardt arbeid. Det ene utelukker ikke det andre, å være toppleder kan også kombineres med å være en tilstedeværende mor.

Les også

Anita Krohn Traaseth: Kjære unge kvinne, hold hardt på lederambisjonene

Maria Østerhus Lobo er avdelingsleder for Fag og samfunnspolitikk i interesseorganisasjonen Econa.

På tide å ta til motmæle

Blant de 200 største selskapene i Norge finner vi skarve 21 kvinnelige administrerende direktører. I toppledergruppene finner vi kun 22 prosent kvinner (CORE Topplederbarometer 2018). Det er lavt, for lavt. Når vi vet at mangfold i ledelse driver lønnsomhet, innovasjon og verdiskaping, må vi alle brette opp ermene og bidra til å få det til.

Anita Krohn Traaseth skriver i Aftenposten 9. november forbilledlig om utfordringene mange kvinner fremdeles møter. Og når et innlegg som har til hensikt å oppmuntre unge kvinner til å holde på lederambisjonene så til de grader blir misforstått, er det på tide å ta til motmæle. Kvinnelige ledere tilhører ikke en privilegert overklasse, og å antyde at vi viser frem barna våre som julepynt er virkelighetsfjernt. Men enda verre er det om slike påstander får feste seg. Det kan føre til at færre kvinner vil påta seg lederjobber, lederjobber vi ønsker og trenger at de skal ta.

Les også

Anita Krohn Traaseth beskyldt for omsorgssvikt

Hverken glamorøst eller overklassepreget

Våre liv som mødre og kvinnelige ledere er hverken spesielt glamorøst eller overklassepreget. Til tider er det preget av kaos med bunnløse skittentøykurver, hybelkaniner, og frossenpizza til middag. Vi kjenner ofte på dårlig samvittighet og følelsen av ikke å strekke til. Men først og fremst er det et liv preget av nydelige stunder med barna våre: Magien som oppstår når barna kryper opp i sengen og vil bli lest for, leksestunder med fine samtaler og barn og ungdom som renner inn over dørstokken. Og ikke minst, stoltheten når ungdommen din ser på deg med et smil og sier at du er et forbilde, til tross for at begge vet at du langt fra er perfekt.

Vi skulle gjerne hatt enda mer tid sammen med barna våre. Det tror vi alle foreldre føler på, uansett jobb. Men heldigvis er det sånn at barn ikke tar skade av å lære seg å ta T-banen til trening, gå alene hjem fra skolen, steke seg egg fremfor å dø foran den berømte brødboksen, eller legge sitt eget treningstøy i vaskemaskinen. Det gjør dem til selvstendige individer med forståelse for at alle har sin egen viktige rolle i å få familiehverdagen til å gå opp.

Det som skader barn er mangel på kjærlighet. Det er fordommer, mangel på raushet, og det er mangel på forventninger. De barna som har foreldrene som ikke evner å se eller bry seg, får problemer. Kvaliteten på foreldreskapet henger sjelden sammen med hva slags jobb foreldrene har.

Les også

«Karrieremødre som ikke smører matpakker, bedriver ikke omsorgssvikt» | Cecilie Asker

Trenger debatt

Vi har i dag en foreldregenerasjon som er mer involvert i barnas liv enn våre foreldre var. Samtidig sliter vi med altfor høye krav og forventninger til oss selv, og redsel for ikke å gi barna våre det aller beste. Det siste vi trenger er gammeldags holdninger, påtvunget skyldfølelse og utdaterte fordommer.

Uavhengig av om vi er toppledere eller jobber på gulvet, går i turnus eller er selvstendig næringsdrivende: Det vi trenger er en redelig og konstruktiv debatt om hvordan arbeidsgivere kan legge bedre til rette for at kvinner og menn kan klare å kombinere karriere og familieliv.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.