Sæddonasjon – en historie om hemmelighold | Trine B. Haugen
Hverken den første kvinnen som ble behandlet, eller hennes mann som manglet spermier i sædprøven, fikk vite at det ble brukt donorsæd.
Det er nylig avdekket at en nederlandsk lege har brukt egen sæd i fertilitetsbehandling og er opphav til titalls barn. Hvordan kunne dette skje?
Her er saken: Fertilitetslege gjorde kvinner gravide med sin egen sæd
Behandling med donorsæd er en historie om hemmeligholdelse, både tilsiktet og utilsiktet.
Den første behandlingen
Den første vellykkede infertilitetsbehandling med en annen manns sæd enn ektefellens som er registrert, skjedde i Philadelphia i 1884. Dr. William Pancoast brukte sæden til en medisinstudent til inseminasjon av en ufrivillig barnløs kvinne. Det resulterte i en guttebaby ni måneder senere.
Problemet, i hvert fall ut fra et etisk perspektiv, var at hverken kvinnen som ble behandlet, eller hennes mann som manglet spermier i sædprøven, fikk vite at det ble brukt donorsæd.
Hustruen skulle ikke få vite
Kvinnen ble inseminert mens hun lå i narkose, og seks studenter bivånet behandlingen. En av disse studentene var donoren, valgt ut fordi han ble vurdert som mest attraktiv.
Ektemannen fikk vite om bruk av donorsæd etter at barnet var født, men i samråd med legen valgte han ikke å fortelle det til sin kone fordi det ville være det beste for henne. Da sønnen var blitt 25 år, fikk han vite historien om sitt biologisk opphav fordi en av de tilstedeværende studentene offentliggjorde historien.
Organisering og sædbanker
Utover på 1900-tallet ble inseminasjon med donorsæd benyttet som behandling for barnløshet i mange land, men uten at et regelverk var på plass. Hvem som var sædgiver ble holdt hemmelig, og det er uklart hvor mye parene har forstått av prosessen.
Sædgiverne fikk heller ikke vite om de hadde gitt opphav til barn. I Norge har denne behandlingen vært praktisert siden 1930-årene, fra 1970-årene i organiserte former og lovregulert fra 1987.
Fersk vs. nedfryst sæd
Vanligvis ble sædgiverne rekruttert ved behandlingsstedene, og sæden som ble benyttet, var fersk. Da aids ble oppdaget på begynnelsen av 1980-tallet, ble nedfryst sæd i økende grad tatt i bruk for å unngå smitte.
Samtidig var det flere land, deriblant Norge, som erfarte at det var vanskelig å rekruttere nok givere, og kommersielle sædbanker ble etablert. En dansk sædbank leverte sæd til klinikker i mange europeiske land og etter hvert også til privatpersoner.
Lovgivningen har også lagt begrensninger på hvor mange barn en donor kan gi opphav til, både for å redusere risikoen for at to individer med samme biologisk opphav skal få barn sammen, men også av hensyn til donor. Dette antallet har variert fra land til land. I Norge er det åtte barn fordelt på inntil seks familier. I Nederland er antallet barn fra en og samme donor begrenset til 25.
Anonymitet en saga blott?
Rundt årtusenskiftet ble sædgivers anonymitet opphevet i mange land, og det ble lovfestet at barn født etter inseminasjonsbehandling skal ha rett til å vite sædgiverens identitet. Denne endringen var i hovedsak begrunnet med hensynet til barna. Barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav er nedfelt i FNs barnekonvensjon.
Sverige var det første landet i verden som endret loven, i 1985, mens i Norge skjedde det ca. 20 år senere, omtrent samtidig med Nederland. Retten til opplysninger gjelder etter fylte 18 år i blant annet Norge og 16 år i Nederland.
Imidlertid sikrer ikke loven nødvendigvis at barnets rett blir ivaretatt. Noen foreldre velger ikke å fortelle barna om opphavet, og de kan også være uenige seg imellom. Også fra perioden med anonym sæddonasjon har det etter hvert blitt mulig å oppspore sitt genetiske opphav og donorsøsken. Registre og grupper på internett har gitt nye muligheter for identifisering.
Den nederlandske skandalen
Den nederlandske legen Jan Karbaats virksomhet som nylig ble avdekket, foregikk i en periode med anonym sæddonasjon. Det fremkommer i intervjuene med noen av donorbarna at prosessen har vært uklar, som tidligere i donorinseminasjonens historie.
Karbaat klaget i 2004 over at lovendringen fra anonym til identifiserbar giver gjorde at rekrutteringen stoppet opp. I ettertid er det klart at lovendringen også gjorde det umulig for ham selv å være sæddonor.
For en utenforstående er det vanskelig å forstå hva som drev Karbaat til å begå de etiske overtrampene. Gode behandlingsresultater og økonomiske aspekter er velkjente menneskelige motiver, men det kan også være andre drivkrefter eller periodevis mangel på sædgivere. Uansett var risikoen for å bli oppdaget svært lav med datidens lovgivning, som i stor grad var basert på tillit til legen.
Til forskjell fra en hundreårs historie med anonyme sædgivere og manglende regulering, gir kombinasjonen genetiske tester, internett og sosiale medier en åpenhet som var vanskelig å forutse og som vil kunne avsløre flere tilfeller av sæd på avveie.
