Debatt

Disney-nostalgi til besvær | Tage Slind Jensen

  • Tage Slind Jensen
    Tage Slind Jensen
    Oslo

Den nye versjonen av Løvenes konge hadde premiere i Norge i forrige uke. Foto: TT NYHETSBYRÅN

Dette er en kritikk av Disneys utspekulerte utnyttelse av vår nostalgi.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kreativiteten ser ikke akkurat ut til å blomstre hos Disneys hovedkvarter i California, snarere tvert imot. Det er knusktørt på grunn av en langvarig idétørke. Derfor masseproduserer selskapet gjenfortellinger av sine klassiske animasjonsfilmer. Det er, tross alt, mye enklere enn å komme på en original historie å fortelle.

Tage Slind Jensen

Disneys andre gullalder

Siden gjenfortellingen av Alice i Eventyrland fra 2010 har Walt Disney Studios gjenskapt flere av sine animerte klassikere. Så langt i år er vi blitt «velsignet» med hele tre live-action-gjenfortellinger: Dumbo, Aladdin og Løvens konge.

Hvorfor den sistnevnte omtales som «live-action» er for øvrig et godt spørsmål. Alt utenom bakken er jo dataanimert.

Les også

Seersuksess for «Løvenes Konge»

Men nok om det. Originalen utgjør høydepunktet i Disneys andre gullalder (1989–1999) og var Disneys mest innbringende spillefilm frem til utgivelsen av Frost i 2013 (gleder meg til denne omsider får en live-action-versjon).

I 2016 fikk de ideen om at de kunne gjenskape denne suksessen. Spoilers: Det gikk ikke. Hvem er overrasket?

Jeg må se disse filmene

Men dette er ikke en anmeldelse av Løvens konge. Dette er en kritikk av Disneys utspekulerte utnyttelse av vår nostalgi og av oss publikummere som sluker Disneysøppel som vitaminpiller. Gjennom generasjoner har Disney trollbundet oss med sine magiske og tidløse historier. Derfor bør vi, som publikum, slutte å belønne selskapet for middelmådighet og latskap.

Originalen av Løvenes konge utgjør høydepunktet i Disneys andre gullalder (1989–1999) og var Disneys mest innbringende spillefilm frem til utgivelsen av Frost i 2013. Foto: REUTER

Disse filmene oppnår (dessverre) stor kommersiell suksess. Det er ingen overraskelse. Selv jeg, med min avsky for disse filmene, tar meg jo tid til å se dem på kino.

Du lurer kanskje på hvorfor, og det enkle svaret er at jeg, i likhet med en stor majoritet av verdensbefolkningen, har solgt sjelen min til Disney. Jeg må se disse filmene. Gjennom deres usynlige monsterhånd blir jeg nærmest plassert i kinosetet uten å ha tenkt en eneste individuell tanke.

Les også

Filmanmeldelse: Tam Disney-remake av «Løvenes konge»

Aladdin er én av nytolkningene av Disney-originaler, der animasjon er erstattet med ekte mennesker. Foto: courtesy of Disney / TT NYHETSBYRÅN

Lidenskap for historiefortelling

Men problemet er ikke at Disney tjener penger. Problemet er at selskapet (tilsynelatende) kun har to interesser når de gjenskaper filmene sine: (1) de vil tjene penger og (2) de vil fornye opphavsrettighetene sine.

Disney er, for meg, lidenskap. Lidenskap for historiefortelling, filmatisk budskap, karakterer og store følelser.

Disse filmene mangler lidenskap, og filmskaperne forstår åpenbart ikke hva som gjorde originalene til gode filmer.

2017-versjonen av Skjønnheten og Udyret forstår ikke den dynamiske kjemien mellom Belle (skjønnheten) og Udyret som gjorde originalen til et mesterverk, skriver artikkelforfatteren. Foto: courtesy of Disney / TT NYHETSBYRÅN

Denne manglende forståelsen kommer blant annet til syne i 2017-versjonen av Skjønnheten og Udyret. Gjenfortellingen av min personlige favoritt er provoserende fordi den overhodet ikke forstår at det var den dynamiske kjemien mellom Belle (skjønnheten) og Udyret som gjorde originalen til et mesterverk.

Jeg var dum som trodde at denne filmen kom til å floppe. Disney vet akkurat hvordan de skal villede oss. Det er enkelt; de slenger inn et par ekstra til casting-teamet og presser nok en kjendis inn i skuespillerarsenalet. Publikum går bananas og gir filmen stående applaus når rulleteksten begynner. Bravo, Disney. Bravo.

Les også

Will Smith feier alle av banen i «Aladdin»

En plass på historiens skraphaug

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor gidder vi å se disse filmene? Hvorfor belønner vi Disney for middelmådighet? Min trøst er at jeg antar at disse filmene raskt vil få en plass på historiens skraphaug, samtidig som originalene alltid vil bli husket og elsket. Disney har kommet seg ut av kreative nedgangsperioder i fortiden, så jeg har tro på at de vil klare det igjen.

Det forutsetter imidlertid at vi, som publikum, blir mer kritiske. Alle behøver ikke å bli en nostalgisk fanatiker som meg, men alle bør forvente at Disney skal levere filmer der man tydelig ser at skaperne bryr seg om historien som fortelles. Det handler om respekt for publikum.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Film
  2. Debatt
  3. Kino
  4. 90-tallet
  5. Kultur