Kjære karantenebryter | Alexander Bergseth Borgen

Ikke vær den som trosser karantenen for å trene eller møte venner. Bli hjemme.

Den første SARS-COV-2-infeksjonen hos et menneske antas å ha funnet sted i desember i fjor. Tre måneder senere ser vi hundrevis av døde i Italia, tusener døde i Kina og et smittetall i Norden som stiger kraftig.

Målet mitt er ikke å gjenta det du sikkert vet, at håndvask funker og at du ikke skal ta deg i ansiktet. Nei, jeg ønsker å forklare deg noen konsepter.

Dette viruset er mindre farlig for individet enn for eksempel SARS med dødelighet på rundt 10 prosent eller MERS med dødelighet på rundt 30 prosent.

Med COVID-19, som sykdommen heter, vet man ikke hva den eksakte dødeligheten er, da man ikke kan fastslå nøyaktig antall smittede. Hvorfor? Fordi de aller fleste ikke utvikler alvorlig sykdom. Og det er et problem.

Det høres paradoksalt ut: Et problem at de fleste ikke får alvorlig sykdom?

Problemet er at enkelte med milde forløp av COVID-19 tror de er friske, eller så friske at det er greit å leve som vanlig. Hva er å leve som vanlig? Jo, det kan være å dra i Kollen, gå i 8. mars-toget, reise kollektivt, dra på konsert og besøke en mormor på sykehjem eller en far under kreftbehandling.

Karantene er kjipt

En personlig anekdote: Høsten 2015 satt jeg en uke i hjemmekarantene i Trondheim. Da med kusma. Gudene vet hvordan jeg fikk det, jeg var som alle andre vaksinert. Men spyttkjertlene mine hovnet opp, og jeg så ut som en hamster. Og jeg satt en ukes tid på 30 kvadratmeter. Det var ikke gøy. Fordi jeg overholdt karantenen.

Å sitte i karantene er ikke en to ukers overraskelsesferie. Det er ikke noe man pålegges for gøy. Det er kjipt som pokker å sitte fast hjemme, men det slår å smitte dem som for eksempel ikke tok seg den turen til utlandet.

Ber pent om koronadugnad

I Kina bygges sykehus på ti dager, her bruker vi ti år på å finne tomt. I Norge gis råd om reiserestriksjoner, og vi ber pent om koronadugnad. I Kina sveiser man igjen dørene til folk. De mest drastiske tiltakene våre er (foreløpig) hjemmekarantene i 14 dager. Vi er mye mindre ideologisk forberedt på pandemi enn det Kina er.

Norske sykehus' hovedfokus er å gi best mulig kvalitet på helsetilbudet til enkeltpasienten. Men om veksten av smittetallet ikke stagnerer, risikerer vi å få det som kalles en bratt smittekurve. Det blir som å bake syv sorter kvelden før kvelden. Det er ikke nok kapasitet. Og det er det samme som skjer i Italia nå, bare på sykehusene.

Ikke tross karantenen!

Om for mange blir smittet samtidig i Norge, vil det utvikle seg så mange alvorlige tilfeller på samme tid at sykehusene ikke vil kunne gi alle de sykeste den behandlingen de trenger. I stedet vil man måtte gjøre harde prioriteringer i favør av dem som har sjanse til å overleve. Eller som Italia, å sette en aldersgrense. Tenk det. Man kan risikere ikke å få helsehjelp i Norge anno 2020!

For å unngå dette, må vi respektere karantene og hva det innebærer. Ingen vil at gamle må velges bort til fordel for yngre, friskere pasienter. Så ikke vær den som trosser karantenen for å trene eller møte venner. Bli hjemme.

PS: Italia drar ingen steder. Du må ikke dra dit nå. Det går faktisk an å vente.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.