Samtykkekompentente mennesker må få velge selv
Det er for få kliniske psykiatere som tar til orde for mindre medisinering.
Psykiater Sigrid Medhus tar i en kronikk i Aftenposten 5. juli til orde for mer tvungent psykisk helsevern. Hun mener pasientens rett til selvbestemmelse trumfer behovet for behandling, og ber om at loven om samtykkekompetanse ses på på nytt.
Jeg er også psykiater og jobbet for noen år siden sammen med Medhus. Jeg har et annet syn enn henne og vil derfor svare min tidligere kollega.
Svært inngripende tiltak
Å tvangsmedisinere mennesker er noe av det mest inngripende vi kan gjøre.
Medikamentene kan dempe psykotiske symptomer på kort sikt, men har også betydelige bivirkninger. De fleste som tar antipsykotika, går opp flere titalls kilo i vekt og taper seksualfunksjon. Mange mister grunnleggende menneskelige funksjoner som vitalitet, energi og følelser. Å bli holdt i bakken av flere personer mens de setter en sprøyte, kan være både nedverdigende og traumatisk.
De som opplever lite bivirkninger, er gjerne de som tar imot medisiner frivillig.
Dokumentasjonen på at tvangsmedisinering hjelper over tid er dessuten tvilsom.
Folkehelseinstituttet skrev i 2018 en rapport som påpekte at det ikke finnes dokumentasjon på effekt av antipsykotika over to år. Mye tyder på at kroppens sensitivitet for medisiner går ned over tid.
Studier fra England har vist at å stå på medisiner etter utskrivelse fra sykehuset under tvang, ikke har noen effekt for å unngå reinnleggelser. Det har heller ikke andre fordeler.
Pasienter kan vurdere fordeler og ulemper
Medhus bruker det fiktive eksempelet «Hilde» for å beskrive en ung kvinne som forfaller fordi hun gang på gang takker nei til helsehjelp. Det savnes imidlertid begrunnelse fra Medhus for hvordan månedlige tvangsinjeksjoner vil øke livskvaliteten til «Hilde» nevneverdig. Ingenting tyder på at forekomsten av hverken schizofreni eller rusbruk i samfunnet går ned som følge av bruk av medisiner.
Når medikamentene er ubehagelige å ta, og fordelene ved å stå på medisiner over tid er usikker, er det forståelig at mange velger å avslutte medisinene. Pasienten som faktisk kjenner medisinene, kan stort sett avveie fordeler og ulemper bedre enn leger som aldri har tatt dem.
Hva mener Medhus skal til for at man skal kunne slutte medisiner?
Det er vanskelig for helsepersonell når det går dårlig med pasientene eller de ikke ønsker hjelpen man forsøker å gi. Da er det lett å ty til tvang, i stedet for å ta på alvor at hjelpen man gir, faktisk ikke er ønsket av vedkommende.
Hva mener Medhus skal til for at man skal kunne slutte med medisiner? Kronikken gir inntrykk av at medisiner er noe man skal stå på hele livet, selv om personen aldri har vært til fare hverken for seg selv eller noen andre.
Da Medhus og jeg jobbet sammen på sengeposten, så vi dem det gikk galt med. De det går bra med, er derimot ikke like synlige for sykehusene. De forsvinner jo ut i samfunnet. I psykiatriske poliklinikker har jeg hjulpet flere pasienter med langsom nedtrapping av medisiner. De fleste beskriver en helt annen livskraft og livskvalitet. Men de kommer jo ikke tilbake til sykehuset.
Få heller ned tvangsbruken
Medhus påpeker at det er strenge kontrollmekanismer for bruk av tvang. Det er riktig at det juridiske grunnlaget for tvang kan overprøves. Men den faglige begrunnelsen for vedtaket er kun opp til den enkelte overlege. Kontrollmekanismene har heller ikke gjort at tvangen er blitt redusert siden lovendringen i 2017.
Grunnlaget for bruk av tvang er pr. i dag vidt. Ved alvorlige psykoseepisoder med realitetsbrist vil ikke pasienten ha samtykkekompetanse. Og i tilfellene hvor man er til fare for seg selv eller andre, er det ikke krav om samtykkekompetanse for å iverksette tvang.
Det myndighetene bør jobbe for, er tiltak for å redusere tvang, som å sikre en reell faglig overprøving eller bygge ut kapasitet på sykehus.
