Debatt

Beskytter pressen sine egne?

  • Anki Gerhardsen
    Journalist og kritiker
Pressen kalles den fjerde statsmakt. Den posisjonen krever at vi også vokter mediene og medienes representanter, mener Anki Gerhardsen.

Alle snakker om Karianne Solbrække. Burde vi ikke også snakke om Fredrik Græsvik?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Se for deg at Audun Lysbakken (SV) eller kanskje Bjørnar Moxnes (R) sender deg meldinger du oppfatter som truende, kort tid etter at du har skrevet en alminnelig meningsytring om politikere på Facebook.

Eller tenk deg at Ine Eriksen Søreide (H) kontakter arbeidsgiveren din og håndballaget du trener. Kanskje fordi du nettopp har spekulert på om noen Søreide jobber med, er inhabil eller ikke. Du sitter igjen med en følelse av at hun kan ta deg noe så innmari, ødelegge både karrieren din og omdømmet ditt. At hun kan henge deg ut offentlig, hun har forbindelser.

Hva tror du hadde skjedd hvis du gikk til VG med dette? Eller Aftenposten? Eller TV 2?

Hvor mange timer tror du det hadde tatt før det hadde eksplodert?

Først på nyhetsplass selvsagt, men så også med en bataljon av kommentatorer som ville ha fortalt befolkningen hvor skadelig en slik oppførsel er for tilliten til politikerne. Hvor dypt alvorlig det er at en som har stor makt i samfunnet, tar kontakt på denne måten – med noen som bruker ytringsfriheten sin til å mene noe om nettopp de mektigste. Hvor redd man kan bli. Hvor galt det kunne gått.

Og så: Kan sånne politikere få fortsette? Går det an å gi makt til folk som oppfører seg slik? En unnskyldning – er det nok?

Da en journalist gikk til angrep

Fredrik Græsvik, en av de mest profilerte journalistene i Norge, gjorde nettopp dette.

Gjennom meldinger og mailer fikk han Eirik Furuseth, en ganske vanlig mann på Facebook, til å føle seg truet og trakassert.

Skjermdump fra samtalen mellom Græsvik og Furuseth.

Hvorfor? Det vet vi ikke. Men vi vet at det skjedde rett etter at Furuseth hadde spekulert på om Karianne Solbrækkes gamle relasjon til den straffedømte islamisten Arfan Bhatti påvirket TV 2s dekning av masseskytingen i Oslo 25. juni.

Det er en mediekritisk ytring som uten tvil er innenfor det alle pressefolk må tåle. Solbrække er nyhetsredaktør i TV 2, hvor også Græsvik jobber.

Men Græsvik tok kontakt, omtrent på samme måte som i de fiktive eksemplene ovenfor. Han brukte profesjonstittelen sin og sin tilknytning til et av landets aller største mediehus.

Ja, ikke bare det. Han sendte e-post til Furuseths arbeidsgiver og ba om intervju. Græsvik presenterte Furuseth som «en ansatt som ikke synes muslimer er noe særlig» og skrev at han ønsket å lage en sak om hvordan arbeidsgivere «forholder seg til hatytringer fra ansatte».

Furuseth selv fikk klare signaler om at han kunne bli hengt ut på TV 2.

Skjermdump fra samtalen mellom Græsvik og Furuseth.

Det ble noen nyhetssaker om journalistens fremferd, og Græsvik har sterkt beklaget sin egen oppførsel. Men så ble det stille. Eller, det vil si: Pressen og pressens kommentatorer begynte i stedet å diskutere om Furuseth hadde et poeng. At det kunne stilles spørsmål ved Solbrækkes habilitet.

Frank Rossavik mente i Aftenposten at nyhetsredaktøren burde vært erklært inhabil. Astrid Mæland kritiserte i VG pressen for hemmeligholdet.

Men at en av våre egne begår det selv hans egen sjefredaktør kaller «uforenlig med TV 2s journalistiske oppdrag», har ikke generert nevneverdig engasjement blant dem som mener og analyserer i allmennpressen.

Det er urovekkende.

Beskytter pressen sine egne?

Å bruke sin posisjon og sin mediemakt med det resultat at mennesker som ytrer seg i offentligheten, blir skremt, kolliderer med det journalistikken står for. Det er ikke bare i konflikt med Vær Varsom-plakatens mest sentrale paragrafer. Slike handlinger kan ødelegge grunnmuren. Det er avgjørende at pressefolk selv tar tydelig avstand fra en sånn oppførsel, og det er viktig at det skjer i kanaler som folk flest følger.

Det er avgjørende at pressefolk selv tar tydelig avstand fra en sånn oppførsel

Misbruker en politiker posisjonen sin, er vi der straks. Med skarpe meninger og debatter i Dagsnytt 18. Det er bra. Det er derfor pressen kalles den fjerde statsmakt.

Men den posisjonen krever at vi også vokter mediene og medienes representanter. Ikke for å kaste journalister som begår feil, ut i mørket. Alle kan gjøre feil. Men for å vise befolkningen at vi ikke bagatelliserer deres opplevelser hvis de varsler.

Den lett likegyldige holdningen etter Græsviks meldinger og TV 2s sendrektige reaksjon gir næring til alle som påstår at pressen beskytter sine egne. Det er på tide å diskutere om de kanskje har rett.

Fredrik Græsvik har lest artikkelen og ønsker ikke å kommentere saken.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    TV 2: Nyhetsredaktør Karianne Solbrække skal ikke lenger ta avgjørelser i saker om Arfan Bhatti

  2. Les også

    Ønsker flere åpne diskusjoner om habilitet i pressen

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Mediekritikk
  3. TV 2
  4. Offentlighet
  5. Presseetikk