Staten gir allerede ufrivillig barnløse hjelp til å få barn

Hvorfor får ikke enslige menn, homofile par, transpersoner, ikke-binære og kvinner som ikke kan bære frem barn, samme mulighet?

«Ensomhet er et problem. Men det kan ikke behandles med tilbud om barn,» skriver Eivor A. Oftestad, professor ved Høgskolen i Innlandet, som svar på min lørdagsspalte i Aftenposten 25. juni.

Med nye samlivsformer kan vi ikke fortsette å skape barn kun på gamlemåten, skrev jeg. Jeg viste blant annet til at over én million nordmenn bor alene, og at én av fire norske menn er barnløse ved fylte 45 år.

Oftestad ser ut til å ha tolket dette som at ensomme menn som kan utvikle depresjon og selvmordstanker, skal tilbys barn av staten som terapeutisk middel.

Mener Oftestad at det er dét som skjer når staten i dag hjelper enslige kvinner, heterofile og lesbiske par med å få barn gjennom assistert befruktning og egg- eller sæddonor?

Har ikke andre grunner til å få barn

Nordmenns støtte til surrogati har økt fra 36 prosent i 2008 til 52 prosent i 2022, viser en rapport fra Bufdir fra mai i år. Det vil si at halvparten befolkningen mener surrogati i ordnede former bør være lov i Norge.

De som ønsker barn ved surrogati, har ikke andre grunner til å få barn enn dem som får barn på gamlemåten eller med hjelp fra staten. Å argumentere mot surrogati ved å tillegge dem tvilsomme intensjoner er ødeleggende for debatten.

Ingen kur for ensomhet

Å være enslig er ikke det samme som å være ensom. Personer som lever i heterofile parforhold, kan også være ensomme. Noen har valgt å være enslige, for andre er det blitt sånn. Likevel er ønsket om biologiske barn stort. For noen er det selve meningen med livet. Å avfeie det med at «ensomhet ikke kan behandles med tilbud om barn» er en avsporing fra debatten. Det er ingen som har tatt til orde for at barn skal produseres som et middel for å kurere ensomhet eller psykisk sykdom hos voksne.