Tines klaging
Hvorfor får Tine fortsette som de gjør?
«Nå må Q-meieriene slutte å klage», skriver Tine-eier Ola Hammer Langleite i Aftenposten 26. november. Langleite mener at alle «særtilskudd» til Tines konkurrenter bør fjernes. Tines monopolskapte særvilkår nevnes ikke.
Fra 1996 til 1999 ledet jeg utredningen og etableringen av en ordning som kunne bevare hovedtrekkene i monopolinntektene på melk, selv om Tines salgsmonopol falt. Tine fremsto kritisk til alt som kunne gi konkurranse på like vilkår.
22 år senere mangler fortsatt det viktigste: en markedsbasert åpningsbalanse og konkurransenøytral tilgangspris til den essensielle ressursen melk.
Forskjell på monopoler
Tele-, post- og kornmonopolene er blitt taksert. En markedsbasert åpningsbalanse er blitt etablert og har et markedsbasert avkastningskrav til eier på egenkapitalen.
Tine er aldri blitt taksert, selv om Bondeviks andre regjering vedtok dette i 2005. Landbruksbyråkratiet trenerte takseringen helt frem til 2007, da det famøse «melkeforliket» igjen feiet egenkapitalen i Tine under teppet.
I tillegg til at Telenor ble taksert og så videre, ble de underlagt et eget tilsyn, nå Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom regulerer tilgangspriser, for eksempel til telenett for de aktører som ikke har eget nett.
Intet av dette er på plass i meierisektoren.
Lang historie
En konkurransenøytral råvarepris på melk må beregnes pris-minus. Det vil si den dominerende aktøren Tines prisuttak på ferdigvarer minus alle foredlingskostnader. Slik kan man finne hvilken verdi Tine egentlig har hentet ut til råvaren melk. Denne råvareprisen må også Tines konkurrenter få som startstrek.
Med prisutjevningsordningen for melk som kom i 1997, ble råvareprisen offentlig fastsatt. Det store problemet var å beregne kapitalkostnadene til Tine. Et etterkontrollsystem kom fra 2000. Dette avdekket for høy melkepris til konkurrentene. Tine måtte tilbakebetale. Det var ubehagelig både for Tine og ansvarlige myndigheter.
I stedet for å taksere Tine valgte landbruksbyråkratiet i 2004 å la Tine selv bestemme konkurrentenes råvarepris. De ville sågar få kontrollen fjernet. De lyktes med «melkeforliket» i 2007. Det ble laget kreative såkalte «konkurransefremmende tiltak», betalt av forbrukerne, for å «kompensere» for kapitalfeilen.
Tine må takseres
De konkurransefremmende tiltakene i meierisektoren kamuflerer manglende taksering og feil råvarepris. Det er bare Tine som uten stor skade kan blande sammen råvarepris og egenkapitalavkastning til eier.
Hvorfor? Fordi deres melkebønder både eier samvirkeforetaket og leverer råvaren melk «til seg selv». En slik melkepris er definitivt ikke en konkurransenøytral råvarepris for konkurrerende meierier, der det er andre enn melkebøndene som har investert sin kapital.
Tilgangspris til råvare må følgelig reguleres. Og da må Tine takseres. Deretter kan alle kreative subsidier overfor Tines konkurrenter oppheves. Fungerende konkurranse i Norge tjener alle – kanskje med unntak av Tines ansatte.
Forfatteren har hatt oppdrag for uavhengige meieriselskaper.
