Debatt

Putin er ikke Russland

  • Mikhail Sjisjkin
    Russisk forfatter, nå bosatt i Sveits
Putin er ikke Russland. Russland føler nå smerte og skam, skriver Mikhail Sjisjkin.

Ukraina forsvarer nå vår frihet og vår verdighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne krigen har ikke begynt nå, den begynte i 2014. Den vestlige verden ville ikke forstå det og lot som om det ikke foregikk noe forferdelig.

Alle disse årene har jeg forsøkt i mine foredrag og innlegg, muntlig og skriftlig, å forklare folk her i Vesten hvem Vladimir Putin er. Det har jeg ikke klart. Nå har Putin selv forklart det hele for dem.

Jeg er russer. Putin begår på vegne av mitt folk og mitt land, på vegne av meg, en monstrøs forbrytelse. Putin er ikke Russland. Russland føler nå smerte og skam.

På vegne av Russland og mitt folk ønsker jeg å be ukrainerne om tilgivelse. Men jeg forstår at alt det som skjer nå, er noe det ikke går an å tilgi.

Skal vende tilbake

Etter hver eneste publikasjon av mine artikler i den sveitsiske pressen kom det indignerte brev til redaksjonen fra Russlands ambassade i Bern. Nå er de tause. Kanskje er de i ferd med å pakke koffertene og skrive søknader om politisk asyl?

Jeg ønsker å vende tilbake til Russland. Men til hvilket Russland? I Putins Russland får man ikke puste – det stinker for ille av politistøvlene.

I Putins Russland får man ikke puste – det stinker for ille av politistøvlene.

Jeg skal vende tilbake til Russland, det landet jeg beskrev da jeg i 2013 sendte et åpent brev der jeg nektet å representere Putins Russland på internasjonale bokmarkeder.

Det var allerede i 2013, før Krim ble annektert og før denne krigen mot Ukraina: «Jeg ønsker og skal representere et annet Russland, mitt Russland, et land som er befridd for selvutnevnte eneherskere, et land med en statsstruktur som ikke forsvarer retten til å drive korrupsjon, men individets rettigheter, et land med frie massemedier, frie valg og frie mennesker.»

Slåss for vår frihet

Området der man kan ytre seg fritt, er allerede før dette blitt innskrenket til internett. Men nå er det innført krigssensur. Makthaverne har erklært at alle kritiske utsagn med adresse Russland og denne krigen vil bli ansett som forræderi og straffes etter lover som gjelder i krigstid.

Hva kan en forfatter gjøre? Bare det han er i stand til – å tale tydelig. Å tie nå betyr å støtte aggressoren.

På 1800-tallet sloss de opprørske polakkene mot det russiske tsarveldet «for deres og vår frihet». Nå er det ukrainerne som slåss mot Putins hær for deres og vår frihet.

De beskytter ikke bare sin egen menneskelige verdighet, men hele menneskehetens verdighet. Ukraina forsvarer nå vår frihet og vår verdighet. Vi er forpliktet til å hjelpe Ukraina med alt som er mulig.

Putins forbrytelse

Regimets forbrytelse ligger også i det at skampletten har lagt seg over hele landet. Russland blir nå ikke assosiert med den russiske litteraturen og musikken, men med barn i bomberegn.

Putins forbrytelse ligger i at han har forgiftet folk med hat. Putin vil forsvinne, men smerten og hatet kan bli sittende lenge i sjelen. Det er bare kunsten, litteraturen, kulturen som kan hjelpe til med å overvinne dette traumet.

Putins forbrytelse ligger i at han har forgiftet folk med hat.

Diktatoren vil før eller senere møte slutten på sitt nedrige, ubrukelige liv, men kulturen vil fortsette. Slik har det alltid vært, og slik blir det også etter Putin.

Litteraturen skal ikke handle om Putin, litteraturen skal ikke forklare krigen. Det er umulig å forklare krigen: Hvorfor gir mennesker et folk ordre om å drepe et annet?

Litteraturen er det som står imot krigen. Ekte litteratur handler alltid om menneskets behov for kjærlighet og ikke for hat.

En ny diktator

Hva har vi i vente? I beste fall blir det ingen atomkrig. Jeg vil svært gjerne tro at denne galningen ikke blir sluppet frem til den røde knappen, at ikke en eller annen av hans underordnede utfører en slik siste ordre.

Men det er visst det eneste gode i det som nå venter oss fremover. Etter Putin vil den russiske føderasjon opphøre å eksistere som et land på kartet.

Prosessen med oppløsning av imperiet vil fortsette. Tsjetsjenia vil gå ut og bli selvstendig, og andre folk og regioner vil følge. Det vil starte en maktkamp.

Befolkningen vil ikke ønske å leve i et kaos, og igjen vil et krav om en sterk hånd vokse frem.

Selv ved de frieste valg, hvis det blir slike, vil det komme en ny diktator til makten. Og hvem vet, så vil kanskje det hele gjenta seg på ny.

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Forfatter Arkadij Babtsjenko: «Det er mulig at du ikke har forstått det ennå, men Russland har tapt. Det har allerede tapt.»

  2. Les også

    Nyhetsanalyse: Ukraina-angrepet er i ferd med å bli en hengemyr for russerne

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    A-MAGASINET
    Publisert:

    – Jeg savner utenforskapet

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5