Det er taushetsplikten som er elefanten i rommet

  • Kirsten Sandberg Natvig
    Enke
Kirsten Sandberg Natvigs kronikk om hvordan hun ble behandlet av storsamfunnet etter ektemannens død, har engasjert mange. Her lister hun opp tre punkter hun mener må på plass for varig endring.

En endring i Altinn vil nok ikke løse utfordringene etterlatte står overfor. Skoen trykker nemlig helt andre steder.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Oppfølger til helgens mest leste sak i Aftenposten», skrev redaktør Trine Eilertsen på Facebook og la ved en nettsak med bilde av meg, der en planlagt utvidelse av Altinn ble presentert.

Det er hyggelig at jeg gjennom min kronikk om hvordan man som gjenlevende behandles av storsamfunnet, har bidratt til å gi Aftenposten likerklikk. Men en endring i Altinn vil nok ikke løse utfordringene etterlatte står overfor. Skoen trykker nemlig helt andre steder.

Bankenes taushetsplikt

Bankene skyver taushetsplikten nedfelt i Finansforetaksloven §16-2 foran seg for å begrunne at de sletter alle betalingsforpliktelser en død person har inngått. Jeg vet ikke hva lovgiverne tenkte da de vedtok denne paragrafen, men det er ikke åpenbart at innsynsnekten skal gjelde dødsboets bestyrer, som ofte vil være en arving som ektefelle, barn eller søsken.

Arvingene står (som oftest) ansvarlig for avdødes gjeld. Det er besynderlig at bankene velger å tolke taushetsplikten dit hen at arvinger skal nektes innsyn i hvilke betalingsforpliktelser de har ansvar for å betale.

Skatteetatens dataprogram pøser ut purrebrev uten å legge merke til at adressaten har fått tilnavnet «dødsbo».

Medmenneskelighet

Den andre elefanten i rommet er måten institusjoner lar maskiner kommunisere med befolkningen på. Skatteetatens dataprogram pøser ut purrebrev uten å legge merke til at adressaten har fått tilnavnet «dødsbo».

Dermed sendes det ut trusler til døde mennesker om tvangsinndrivelser hvis de ikke straks betaler forskuddsskatt på penger de skal tjene neste kvartal. Her er et stort behov for endring i både språkdrakt og logikk.

Man må gå fra trusler til høflig, respektfull kommunikasjon, og datamaskinene må kunne gjenkjenne når de kommuniserer med døde mennesker.

I etterkant av min kronikk fortalte en sønn om sin mor som ble så såret over at systemet behandlet henne som kriminell etter at hun ble enke, at hun bare ønsket å dø. Sånn vil de fleste av oss ikke ha det!

Digitalisering kan være bra, men ikke når vi tillater at det fjerner medmenneskeligheten.

Familie

Den tredje elefanten i rommet er at mange av oss (faktisk) organiserer oss i familier, mens avtaler opprettes i navnet til kun én av familiemedlemmene. Dette innebærer at vi deler tjenester som strøm, internett, avisabonnementer, støtte til veldedige organisasjoner, skytjenester for familiebilder med mer.

En enke fortalte i kjølvannet av min kronikk at Telenor hadde slettet ekteparets felles e-postadresse som de hadde hatt i 30 år, da hennes mann døde. Fordi det tilfeldigvis var han som hadde opprettet e-postadressen.

Dermed mistet hun hele arkivet sitt med e-poster og alle adressene til hele sitt nettverk gjennom 30 år. Hvor hjerterått er ikke det?

Selv har jeg mistet hele musikkbiblioteket fra nesten to tiår fordi det sto i min manns navn, og Apple Norge nekter meg å arve.

Jeg vil takke kommunalministeren for hans engasjement i saken. Mer koordinering ønskes hjertelig velkommen.

Men, med mindre storsamfunnet griper fatt i de tre punktene over, er jeg redd økt koordinering ikke vil bli noe annet enn et tynt plaster på såret.