Debatt

Foreldreansvaret ingen vil ta

  • Førstelektor Ved Høgskolen I Oslo
  • Forf>
  • Av <forf>jan Storø<

Fremdeles, etter ti års diskusjon om saken, må mange barnevernsbarn klare seg på egen hånd. De får ikke god nok støtte når de flytter ut i en selvstendig tilværelse som 18-20-åringer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Uegnet stat. Paradokset er tydelig for den som vil se: Staten som forelder ville fått trøbbel med barnevernet dersom den ble kikket nærmere i kortene ut fra hva man vanligvis oppfatter som godt foreldreskap. Man sender ikke en 18-åring som ikke er klar for det, ut i verden med en bag med klær og hundre kroner i lommen.

Hva er saken?

Vi vet at unge menneskers overgang til en selvstendig tilværelse noen ganger er en tornefull og vanskelig vei å gå. De fleste klarer seg likevel godt gjennom krattskogen. De har støtte og hjelp på veien, og kan stikke hjemom eller ringe når de trenger det. Eller de kan flytte hjem for en periode hvis det skulle gå riktig ille. Når norske ungdommer flytter fra foreldrehjemmet, foregår dette i en trinnvis prosess, der de tar i bruk egne ferdigheter og der de tar mer og mer ansvar for seg selv. Når barnevernsbarna flytter fra fosterhjem og institusjon, er ikke dette like selvsagt. Barnevernloven er i dag utformet på en slik måte at mange av dem må klare seg selv fra første dag. Det dreier seg om noen av dem med svakest nettverk og med store livsproblemer i ryggsekken. Det er relativt enkelt å gjøre noe med dette. Men politikerne vil ikke. Enda de sier at de vil.

Viktig milepæl

I disse dager er det nøyaktig ti år siden hele det samlede barnevernsfeltet, inkludert den da nystartede Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB), arrangerte en større konferanse for å styrke arbeidet med ettervern. Representanter fra storting og departement var til stede. Sylvia Brustad åpnet konferansen. Fra Storbritannia hentet vi professor Mike Stein, verdensledende forsker på feltet. Det faglige grunnlaget skulle være det beste.Ti år og fem statsråder senere, har vi oppnådd noe. Men ikke nok. Barnevernloven ble faktisk endret slik at etter- vernsmuligheten ble styrket — delvis som en følge av konferansen. Det skjedde for ni år siden. For åtte år siden satte Oslo kommune i gang "Prosjekt Ettervern". Dette førte blant annet til en egen nettside (www.ettervern.org), som kom opp for rundt syv år siden.

Første norske fagbok

For seks år siden ga jeg ut den første norske fagboken på området, "På begge sider av atten". De siste årene har norske forskere tatt opp hansken, og etter hvert vil vi få norske studier om denne fasen av barnevernkarrie'rer. Flere ganger underveis har saken vært oppe i Stortinget. For eksempel våren 2006, da samtlige partier uttrykte at temaet var av største viktighet. Ettervern ble også spesielt nevnt i Soria Moria- erklæringen. I alle disse årene har de unge fra LFB reist land og strand rundt og tatt ansvar for at temaet ikke skulle bli glemt. Tidligere i år presenterte de en egenprodusert film, "En verdig start på voksenlivet". Nylig presenterte Aftenposten noen sterke og modige stemmer blant de tidligere barnevernsbarna, som formulerte med all mulig tydelighet det alle som har satt seg inn i saken, vet: Her må noe gjøres. Jeg er full av beundring for det pågangsmotet og den innsatsviljen disse unge menneskene har vist.

Nyheter til Dublin

Nyhetene om barnevernsbarnas utspill når meg i Dublin, der jeg er på det årlige seminaret i den internasjonale forskergruppen som arbeider med forskning på akkurat dette temaet. En felles bokutgivelse er like om hjørnet. Og selvsagt er det professor Stein som leder arbeidet. Nyhetene fra Norge bidrar til at jeg ser tilbake på hva vi har oppnådd i Norge i disse ti årene. Det er dessverre altfor lite. Hva finnes av løsninger i andre land? Kan vi i Norge bruke noen av dem? Danskene innførte for få år siden ordningen der alle unge i barnevernet kunne få oppnevnt en kontaktperson som skulle følge dem gjennom overgangen. En ordning som allerede er identifisert som et av de mest vellykkede tiltakene i dansk barnevern. Britiske kolleger forteller begeistret om lovendringen som kom sist uke. Her fokuseres det nettopp på foreldreansvaret; det offentliges foreldreansvar skal inn i en forpliktende ramme. De unge skal i større grad garanteres hjelp og støtte så de kan ha et håp om å klare seg selv.

"Alle" er enige

Det paradoksale i denne saken er at "alle" er enige om at noe må gjøres i denne saken, men endringene lar vente på seg. Man får en stygg følelse av at saken bare har verdi som symbolsak. Det første vi trenger er en langt mer forpliktende formulering i Lov om barnevernstjenester. Rett nok har det skjedd noe i sittende regjerings periode. Nye initiativer til forskning er blitt tatt. Men det er lett å skjule manglende handlekraft bak kravet om mer forskning. Vi trenger ikke forskning for å forplikte staten som forelder, til det trenger vi politisk vilje. Mange vil si at det offentlige bør gå inn i foreldreoppgaven med enda større styrke og kunnskap enn selv den beste av foreldre i befolkningen. Vi har fått en ny statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet. Hun var raskt ute her i avisen og fortalte at hun ville sette seg spesielt inn i situasjonen rundt overgangen for de nesten voksne barnevernsbarna. Når hun har satt seg inn i den, bør hun handle.

Les mer om

  1. Debatt