Debatt

Hvordan mener Ingunn Økland at norske forlag skal faktasjekke fiksjonen? | Kari Marstein

  • Kari Marstein
    Sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur, Gyldendal Norsk Forlag
Forfatteren Tomas Espedal (bildet) har utgitt en roman der hovedpersonen i en passasje blir anmeldt for voldtekt. En virkelig kvinne mener seg utlevert, og Aftenpostens Ingunn Økland har kritisert Gyldendal for sviktende dømmekraft.

Skal vi sensurere forfatteren?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Aftenposten publiserte 29. oktober en sak om Tomas Espedals roman Elsken, utgitt av Gyldendal, der en virkelig kvinne mener seg utlevert, i en passasje som handler om at romanens hovedperson blir anmeldt for voldtekt. Gyldendal ser svært alvorlig på dette.


I reportasjen gjør Espedal det klart at forlaget ikke kunne vite at dette hadde rot i virkeligheten. Likevel mener Ingunn Økland i en kommentar samme dag at Gyldendal utøver sviktende dømmekraft. Ifølge henne burde manuset til romanen Elsken «fått alarmen til å gå i Gyldendal forlag». Forstår jeg Økland rett i at hun mener vi ikke burde tatt forfatterens forklaring for god fisk?

Rutiner for god forlagsetikk

Når et ansvarlig forlag arbeider med skjønnlitteratur, har vi rutiner for å ivareta god forlagsetikk. Om det er tegn som tyder på at stoffet ligger nært virkeligheten, vil vi ha en samtale med forfatteren om dette, for å være sikker på at vedkommende er bevisst sitt ansvar. Dette skjedde også i arbeidet med Elsken.

  • Les Preben Jordals anmeldelse av Tomas Espedals Elsken: Bare glimtvis skriver han så det virkelig duger

Disse samtalene ga oss ikke grunn til å anta at dette er annet enn fiksjon. Espedal bekrefter dette i Aftenpostens artikkel, der han sier: «Forlaget er uskyldig på alle mulige måter, for jeg har ikke fortalt forlaget noe om dette. Jeg har ikke forberedt noen på at det kom til å bli en sak, for jeg anonymiserte.»

Journalistenes ryktebørs

Jeg er usikker på hvordan Økland mener at forlaget skulle ha løst sin oppgave i dette tilfellet. Skulle vi ha nektet å tro forfatteren? Utsatt ham for enda mer nærgående utspørring av hans privatliv? Kontaktet politiet i Bergen og håpet at noen ville være løsmunnet? På hvilken måte tenker hun at vi skulle faktasjekket fiksjonen når vi faktisk ikke var kjent med at det forelå noen anmeldelse?

Jeg ser at Økland skriver at «Konflikten har lenge vært kjent i deler av litteraturmiljøet.» Beklageligvis ikke de delene vi har vært del av. Må man være del av journalistenes ryktebørs for å kunne drive et forlag forsvarlig?

Øklands løse påstander

Det er en lang kommentar Økland har skrevet, og det er deler av den som holder et saklighetsnivå som gjør en reell og åpen diskusjon vanskelig. Hun kommer med løse påstander om andre forlag og utgivelser, og henviser også, litt overraskende, til en satirisk roman som et slags sannhetsvitne om forlagenes indre liv. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det, men vil gjerne slå fast:

Den lemfeldige innstillingen hun beskriver er ikke karakteristisk for Gyldendals holdning eller praksis. Vi mener at diskusjonen rundt den såkalte virkelighetslitteraturen er nødvendig. Vi vil gjerne se om vi kan finne bedre måter å forvalte vårt ansvar på. Her er vi lyttende og takknemlige for innspill. Gjerne konkrete.

Skal vi sensurere forfatteren?

Derfor vil jeg gjerne også lytte mer til Økland, om hun har konkrete forslag til hvordan hun mener samtalene mellom forlag og forfatter egentlig bør foregå? I hvilke tilfeller bør forlaget ikke ha tillit til det forfatteren forteller oss? Hvilke konkrete konsekvenser skal samtalene få?

Flere av Øklands ytringer i kommentaren kan tyde på at hun mener at forlagene bør overstyre og umyndiggjøre forfatteren, og drive en slags sensur. Jeg har likevel vanskelig for å tro at hun faktisk mener det, til det er de potensielle farene for åpenbare.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Roman
  2. Virkelighetslitteratur
  3. Kulturdebatt
  4. Gyldendal
  5. Debatt