Vitenskapen kan ikke stoppe klimaendringene | Edgar Hertwich

 Artikkelforfatteren ønsker sterkere grasrotbevegelser i kampen for systemendringer som kan redde klimaet. Han mener vitenskapen har fått dominere for mye.

Samfunnet må endres grunnleggende for å begrense global oppvarming. Ekspertenes dominans kan være et hinder for folkebevegelse og samfunnsomstilling.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvis vi skal holde oss til forpliktelsene om utslippskutt under Paris-avtalen, er det umulig for menneskene å begrense oppvarmingen av jordens overflate til et gjennomsnitt på 1,5 grader Celsius. Dette funnet fremgår av en spesialrapport fra FNs Klimapanel (IPCC) om 1,5 grader oppvarming utgitt mandag 8. oktober 2018.

Les også

Klimapanelet: Verdens utslipp må halveres de neste 12 årene

Å begrense global oppvarming til 1,5 grader krever at vi snur samfunnsutviklingen på en grunnleggende måte. Samtidig vil en større oppvarming enn 1,5 grader gi en dramatisk økning i ekstremvær, utryddelse av flere arter og en mer omfattende stigning i havnivået.

Naiv tro på teknologi

Havnivåstigningen vil fortsette i århundrer ettersom grønlandske og antarktiske isbreer smelter sakte. Samtidig absorberer havet langsomt mer varme og utvider seg. Konsekvensene for kystbyer som er hjem til hundrevis av millioner mennesker vil bli dramatiske etter hvert som stormene blir kraftigere.

Klimapanelet gir et tydelig budskap om truslene mot liv, fysisk infrastruktur, økosystemer og resulterende økonomiske skader, uten å ta for seg politisk sammenbrudd, sivile stridigheter og krig som mulige klimakonsekvenser.
Å stoppe klimaendringene er ikke umulig, som den nye klimapanelrapporten viser. Teknologi er viktig og gir oss mange muligheter. Naiv tro på teknologi har imidlertid gjort oss tafatte og blinde for de nødvendige sosiale, politiske og økonomiske endringer.

Vi trenger helt nye modeller

Hovedårsaken til stigende temperaturer er bruken av kull, olje og gass som billige energikilder og den økende avhengigheten av rikelige mengder energi. Klimapolitikken har fokusert på teknologisk utvikling og bruk av renere alternativer. Vi har oppnådd gjennombrudd innen solenergi, vindkraft og elbiler, men har samtidig tillatt energiforbruket å vokse.

Vi må befri oss fra avhengigheten av store mengder billig drivstoff.

Vi kan ikke oppnå nullutslipp ved å bygge nye rullebaner, motorveier og hyttegrender og stadig økende bruk-og-kast av masseproduserte konsumvarer. Vi trenger helt nye modeller for økonomien og for sosialt og individuelt velvære. Vi må befri oss fra avhengigheten av store mengder billig drivstoff. Grasrotbevegelser, urbanister, forskere og ingeniører har igangsatt lovende tiltak for å begrense vårt fotavtrykk på denne planeten, og vi må ikke lenger marginalisere disse.

Folkebevegelse for klimavern

Selv om vi i økende grad observerer konsekvensene av klimaendringer i form av stigende temperaturer og havnivåer, mer intensive stormer, oversvømmelser og tørke, er klimaendringer et fenomen som først og fremst er blitt forstått gjennom vitenskapen. Forskere observerer og modellerer solstråling, atmosfære, hav og biosfære, de kvantifiserer konsekvenser og utreder mulige omstillingsscenarioer og responsstrategier, men forskere forstår sin rolle ikke som samfunnsaktører.

Vitenskapenes dominans i den offentlige debatten sammenfaller med en marginalisert rolle for de sosiale bevegelser som utformer klimaløsninger og eksperimenterer med de sosiale, politiske og økonomiske forandringene som er avgjørende for å stoppe karbonutslippene.

 Klimapolitikken har fokusert på teknologisk utvikling og bruk av renere alternativer, som vindkraft, men har samtidig tillatt energiforbruket å vokse. Bildet viser havvindparken Sharingham Shoal utenfor Norfolk.

Jeg vet ikke om denne svakheten i sosiale bevegelser er en konsekvens av den tekniske argumentasjonen som dominerer klimapolitiske debatter. Selv miljøorganisasjoner presenterer seg som eksperter og søker politisk innflytelse gjennom tekniske og økonomiske utredninger, i stedet for å bygge en folkebevegelse for klimavern.

Langsiktig engasjement nødvendig

Denne mangelen på folkelig engasjement kan forklare hvorfor våre regjeringer ikke har maktet å utforme en tilstrekkelig slagkraftig respons på klimakrisen. Responsen som er påkrevd er av tilsvarende omfang som regjeringers reaksjon på den globale finanskrisen i 2007/08, den amerikanske regjeringens svar på terrorangrepene 11. september 2001 eller Kinas nye silkevei.

Les også

Vi må suge ut CO₂ fra atmosfæren

Selv om nødvendig klimahandling er av et overkommelig omfang, er virkningene mindre synlige umiddelbart, og et langsiktig engasjement er nødvendig. Trusselen oppleves ikke så umiddelbart truende eller synlig som sammenbruddet av World Trade Center eller banken Bear-Stearns.

Ondsinnede kampanjer fra fossilindustrien

Flere verdensledere har vist oppriktig engasjement for klimasaken og har oppnådd resultater, men ondsinnede kampanjer fra fossilindustrien og skifte av politiske prioriteringer har motvirket dette arbeidet.

Samfunnets evne til klimahandling er blitt undergravet av at regjeringer er blitt svekket gjennom globalisering, av fragmentering av det sivile samfunnet gjennom sosiale medier og målrettet trigging av konflikt, av økt makt og ekstrem rikdom hos noen få og redusert makt hos alle andre.

Få slutt på handlingslammelsen!

Vi må sikre våre sivile samfunn og politiske institusjoner slik at disse kan motstå tøffere forhold som følger av politisk, teknologisk og klimatisk endring i det 21. århundre, ikke bare for å kunne stoppe utslippene, men også for å beskytte oss mot sykdom, tyranner og hetebølgens ødeleggelser.

Da jeg startet min vitenskapelige karriere på 1990-tallet, kunne man fortsatt argumentere for at vi ikke fullt ut forsto klimakonsekvensene av ulike alternativer, at lavkarbonteknologier ikke var modne og trengte videreutvikling, at mer vitenskapelig forskning og teknisk utvikling var viktig. I dag vet vi nøyaktig hva vi må gjøre, og 1,5-gradersrapporten beskriver det. Men vi er fortsatt handlingslammet. Det er på tide å endre det.

Edgar Hertwich var professor i energi- og prosessteknikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU) og leder ved NTNUs program for industriell økologi fra 2003 til 2015. Han var en av hovedforfatterne av energikapittelet i den femte hovedrapporten til FNs klimapanel og bidragsstyrer (contributing author) til kapittelet om utslippsbaner i FNs spesialrapport om 1,5 grader oppvarming.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.