Nei, Rossavik, overgrep er ikke hovedtema i min roman
Det er grenser for hvilken lesing boken skal utsettes for.
Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skriver at «seksuelle overgrep er romanens hovedtema» om min roman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Bakgrunnen er at Oktober forlag stanser trykking og markedsføring av boken fordi jeg ikke opplyste om en dom mot meg fra 2003.
Romanen tar for seg overgrep mot barn under 16 år. Dommen tar for seg misbruk av tillitsforhold mot en person over 16 år. Romanen handler om min oppvekst på 1970-tallet, ikke om dommen fra 2003. Men forlaget mener det er en «tematisk berøring» mellom dom og deler av bokens innhold (seksuelle overgrep).
Men det er grenser for hvilken lesing boken skal utsettes for.
Skyldtildeling
Som forfatter valgte jeg flere temaer – blant annet skylden som et komplekst og upålitelig forløp i oss mennesker. Dette er litterært fremstilt gjennom sterk og ensom skyldtildeling hos et offer, denne gutten. Videre skyldens langvarige preging av et menneske, gutten som tyv, når avsløringens og straffens evne til oppgjør uteblir.
Det kristne bud om syndserkjennelse konverteres til et slags psykologisk bud om at skyldoppgjør må finne sted hvis et menneske føler adekvat eller ikke adekvat skyld. Det er ikke kontroversielt å si at et offer kan være tilbøyelig til skyldtildeling, eller å si at offernarrativet i samtiden kan fremstå rigid.
Syndefallets fordeler for oss mennesker bringes også inn. Det er bare i den paradisiske tilstand før fallet at overgriperne og tyven i denne romanen kan gå fri.
«Bøker om overgrep skaper uro», skriver Ingunn Økland
Minnenes upålitelighet
Et annet sentralt tema er minnenes upålitelighet og det dype menneskelige behovet for å eie en barndom. Boken åpner og slutter med en sår behandling av dette. Det vonde paradokset er at det dyrebare for oss er flytende og ikke fast likevel. Derav tittelen.
Stjeling og tyvens problematikk er et annet svært sentralt tema.
Ane Farsethås har i Morgenbladet (16. oktober) slått fast at jeg mangler troverdighet som forfatter. Videre at det ikke å opplyse om dommen var en «kalkulert risiko». Rossavik dveler i samme tvilsomme mentalitet når han skriver at tyven i romanen «tror at han ikke blir tatt, selv om tyveriene blir oppdaget».
Jeg er som tyven i romanen?
Det var andre grunner enn sleiphet hos en tyv og en domfelt som fikk meg til ikke å opplyse om dommen. Dette er forklart i en kronikk på NRK Ytring (19. oktober). De handler om etiske avveininger overfor personer som ikke blir omtalt i det skrevne, prinsipielle avveininger rundt hvilke forhold utenfor det skrevne som skal forme det skrevne, og om at dom er sonet og at avsluttethet og oppreisning har skjedd.
Krenkelseshensyn
Rossavik spør om romanen kunne ha kommet ut i nåværende form hvis forlaget hadde visst, eller om den kunne kommet ut i det hele tatt. Det er interessante spørsmål. Hvis for eksempel krenkelseshensyn til ikke omtalte personer nå skal være med og bestemme, vil da virkelighetslitteraturens manglende hensyn til omtalte personer i tidligere utgivelser fastslås som grusomme overtramp nå?
Siden Oktober uttaler at de ville ha vurdert å endre eller ikke utgi romanen, er muligens en ny krenkelsesstrategi under utvikling.
Rossavik skriver at «alle nå vet» at jeg skrev om egen oppvekst « ... basert på erfaring også som overgriper ...» Det er noe simpelt over denne måten å være sannhetsspreder på. Leseren vet best, ok, men her er fortolkningens sjarm erstattet med konstaterende uvennlighet. Kanskje er romanuttrykkets autonomi under angrep fra flere kanter? Jeg brukte ikke den erfaringen. Så «vet» alle det også.
