Et skritt fremover i kampen om uavhengige domstoler i Europa

  • Hans Petter Graver
Polen innførte i 2017 en omstridt domstolsreform. En dom i Den europeiske menneskerettsdomstol kan bety at norske myndigheter har plikt til å la være å samarbeide med polske domstoler.

Den europeiske menneskerettsdomstol har avsagt en dom som kan gi ny ammunisjon til dem som kjemper for å redde den polske rettsstaten.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det pågår en kamp om domstolene og om dommernes sjel. Polen innførte en domstolsreform i 2017 som ga politisk kontroll over utnevnelsen av dommere og domstolsledere. Myndighetene opprettet et eget kammer i høyesterett til å behandle disiplinærsaker mot dommere. De forbød også dommere å stille spørsmål ved dommere utnevnt av presidenten og å uttale seg offentlig om politiske spørsmål.

Tidligere hadde de sikret seg kontroll med forfatningsdomstolen og forsøkt å sikre et grep over høyesterett ved å førtidspensjonere dommere.

EU og Europarådet har hittil stått maktesløse. Nå har Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) nylig avsagt en dom som kan gi ny ammunisjon til dem som kjemper for å redde den polske rettsstaten.

Dommerutnevning på Island

Saken gjaldt utnevning av dommere på Island. Alltinget vedtok i 2016 å opprette en ny ankedomstol. For å fylle domstolene skulle det utnevnes 15 dommere. På Island innstilles søkere til dommerstillinger av en komité utnevnt av Alltinget. Hvis justisministeren ikke vil følge innstillingen, må hun begrunne det og få Alltingets godkjennelse.

Det var 33 kvalifiserte søkere til stillingene. Komiteen innstilte 15. Justisministeren valgte bare 11 av disse, og i tillegg fire som ikke var innstilt. Alltingets flertall godkjente hennes valg.

Kort tid senere ble en mann tiltalt for kjøring uten førerkort og under påvirkning av rusmidler. Han ble dømt i tingretten og anket. I ankedomstolen satt en av de fire dommerne som var utnevnt uten å være innstilt av komiteen. Mannen hevdet at denne dommeren ikke var lovlig utnevnt og krevde at hun vek sete. Retten godtok ikke dette, men dømte mannen. Domfellelsen ble stadfestet av Islands høyesterett.

Uavhengig og upartisk domstol

Mannen tok saken inn for EMD i Strasbourg. Han hevdet at han ikke hadde fått en rettferdig rettergang «ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov», slik Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 krever. EMD ga ham medhold og dømte Island til å betale mannen oppreisning.

EMD sa at retten til å få sin sak behandlet av en uavhengig og upartisk domstol innebærer at dommerne som deltar, er lovlig utnevnt som dommere. Kravet til lovlig utnevnelse skal sikre dommernes uavhengighet og tilliten til rettsvesenet.

Den uttalte at vurderingen av om dette kravet er oppfylt, må bygge på tre elementer: At de regler som gjelder for utnevning av dommere er fulgt ved utnevnelsen, at dette har sammenheng med formålet om å sikre uavhengighet og upartiskhet og om nasjonale domstoler aksepterer måten utnevnelsen har skjedd på.

Les også

EU kvesser klørne mot Polen i fersk dom | Hans Petter Graver

Manglet begrunnelse

I den islandske saken hadde Islands høyesterett avgjort at justisministeren hadde brutt reglene siden hun ikke begrunnet hvorfor hun valgte fire kandidater fremfor fire av dem som komiteen hadde innstilt. Begrunnelse er sentralt for å sikre gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. Siden begrunnelsen manglet, var utnevnelsen av disse fire dommere «irregulær».

Avgjørelsene de var med på, var ikke avgjørelser som var truffet av en «uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov» i konvensjonens forstand.

EMD uttalte at også dommerutnevnelse som skjer i samsvar med nasjonal lovgivning, kan være i strid med menneskerettighetskonvensjonens formål. Dette fordi den nasjonale ordningen kan være slik at den ikke sikrer mot at det tas politiske hensyn ved utnevnelse av dommere.

Politiske hensyn

Det er lett å se dette som rettet mot Polen og andre land som har etablert ordninger som gir politisk kontroll med utnevning av dommere.

Det springende punkt er ikke hvorvidt det er politiske organer som foretar utnevnelsen. Det avgjørende er hvorvidt utnevnelsen skjer etter objektive kriterier som bygger på kvalifikasjoner og erfaring, eller om det er rom for å ta politiske hensyn i tillegg. Her ligger det polske systemet tynt an.

Les også

Aftenposten mener: EU bør snurpe igjen pengesekken for Polen

Brodd mot Polen

Det er ikke avgjørende om systemet med dommerutnevnelser godtas av de nasjonale domstolene. EMD gjorde klart at den ikke vil ta hensyn til nasjonale rettsavgjørelser dersom de fremstår som vilkårlige eller klart uriktige, bedømt ut fra det hensyn som retten til en rettferdig rettergang skal beskytte.

Også dette har en brodd mot Polen. Det innebærer et varsel fra EMD om at den ikke uten videre vil godta avgjørelser fra den politisk kontrollerte forfatningsdomstolen eller høyesterett.

Det har en potensielt vidtrekkende betydning at EMD slår fast at en avgjørelse som er truffet med deltagelse av en dommer som er irregulært utnevnt, rett og slett ikke er en avgjørelse av en uavhengig domstol i konvensjonens forstand. Dette helt uavhengig av om det er noe å innvende mot den konkrete saksbehandlingen eller mot avgjørelsens innhold.

Det kan bety at dommere som er utnevnt etter det nye systemet i Polen, rett og slett ikke er dommere i menneskerettighetskonvensjonens forstand.

Les også

Norske domstoler trekker seg fra EØS-samarbeid med Polen. Begrunnelse: tilliten er borte.

Betydning for norske myndigheter

Avgjørelsen har betydning for norske myndigheter og for myndighetene i alle land som er bundet av menneskerettighetene.

Hvis de utleverer en person som skal stilles for retten i Polen, og som risikerer et dommerpanel hvor en slik dommer deltar, vil dette kunne innebære at Norge bryter artikkel 6 i EMK. Det samme er tilfelle om myndighetene bistår med å fullbyrde en polsk dom der en slik dommer har deltatt.

Dette bringer et helt nytt perspektiv inn i bildet. Hittil har man diskutert om norske myndigheter og domstoler har adgang til å la være å samarbeide med polske domstoler.

Nå kan situasjonen være at de har en menneskerettslig plikt til å la det være.