Hvis du ser meg i sommer, gi meg en klem. Jeg trenger det.
Tegnehanne har noen helt konkrete sommerplaner.
Vi har kommet til den tiden på året hvor vi spør hverandre hva vi skal gjøre i sommer.
Jeg personlig skal fullføre en bok som skal ut til høsten, og vet derfor av erfaring nøyaktig hva jeg skal gjøre i sommer. Og «jeg skal jobbe hele sommeren» dekker liksom ikke den rekken av hendelser som er i ferd med å skje.
Derfor har jeg tegnet det ned her, slik at jeg bare kan referere til det neste gang:
1. Det begynner med benektelse. Og ved å benekte hvor mye jeg har å gjøre, så jobber jeg også sakte og ineffektivt.
2. Kroppen min skjønner at jeg burde være stresset og begynner å sende meg subtile hint.
For eksempel ved å vekke meg midt på natten for å tenke på alt jeg har å gjøre, eller gnisse tenner og lage knyttnever om jeg ikke passer på.
3. Tiden går, og jeg innser at jeg må sette opp farten for å bli ferdig.
Mailinnboksen blir da om til en rulletekst som aldri stopper. Venner og fritid er et lukket kapittel, og hver dag er en jobbedag.
4. I det tiden jeg bruker på å tegne, når eksponentiell vekst, har jeg minst ett symptom på alvorlig stress.
For to år siden fikk jeg for eksempel mitt første og eneste migreneanfall, og kroppen hoppet over en menstruasjon. Det var som at den tenkte: Nå er ikke du stabil nok til å få barn.
5. Jeg når det punktet hvor jeg hater hele boken, alt jeg har laget noen gang, og meg selv.
Da vet jeg at jeg er ferdig.
6. I samme øyeblikk er sommeren over. Og alle er tilbake på jobb.
Så hvis du ser meg i sommer, gi meg en klem. Jeg trenger det. Da kan det hende jeg begynner å gråte, men det er bare en del av prosessen.
