Debatt

Kort sagt, tirsdag 16. februar

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Smittesporing. Parkering i Oslo. Vaksinetilgang. Langrennssportens fremtid. Terje Tvedts bok. Sukker mot forkjølelse. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Misvisende om smittetall

Det er et problem at myndighetene bruker antall covid-19 positive som grunnlag for smitteverntiltak. Siden det gjennom hele pandemien bare er 1 til 2 prosent av befolkningen som tester positivt, vil antall positive være avhengig av hvor mange man tester. Tester man mange, vil man finne mange, tester man få, finner man få.

Før jul ble det rapportert om sterk økning i smittetallene fordi man testet langt flere. Nå rapporteres det avtagende smittetall, og det kan like gjerne skyldes at man har testet færre.

Smittetall uten samtidig å angi andelen av totale tester gir ingen mening. Dessuten, de som tester positivt, kan ha blitt «smittet» tidligere uten å ha vært syke. Smittetall gir derfor begrenset «nå-informasjon» om utviklingen av pandemien og er et dårlig grunnlag for endring av smitteverntiltakene.

I vurdering av en epidemi er antall nye syke (insidens) og hvor mange som er syke (prevalens) sentral informasjon.

Sammenblanding av smittetall og sykdom blir galt. Folkehelseinstituttets egne rapporter viser også at stadig færre av dem som tester positivt, er syke. Nå er det bare en tredjedel.

Karantene for friske covid-19-positive med nedstengning av avdelinger med kansellerte og utsatte operasjoner og behandlinger, medfører større problemer for befolkningen og helsevesenet enn pågang av dem som er syke med covid-19. Syke av covid-19 bør isoleres og behandles, og nærmeste pårørende testes for covid-19 som forebyggende tiltak mot utvikling av sykdom. Smittesporing av friske er en avsporing og må opphøre.

Dag Bratlid, professor emeritus, barnelege


Fakta tilhører ikke bare MDG

Gruppeleder for Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Oslo, Sirin Stav, hevder i Aftenposten 11. februar at det er 650.000 biler og nærmere en million parkeringsplasser i Oslo.

Ifølge tilgjengelig statistikk er det 650.000 biler registrert i Oslo og Akershus, altså et område med dobbelt så mange innbyggere som i Oslo.

Ifølge Transportøkonomisk Institutt (TØI) er de fleste leasingbiler registrert i Oslo eller Akershus – der leasingfirmaet ligger – uansett hvor bilen brukes i landet! Dette dreier seg om nærmere 200.000 biler, så å antyde 650.000 biler i Oslo er i beste fall høyst tvilsomt.

Antydningen om en million parkeringsplasser i Oslo er enda verre. TØI antyder ca. 12.000 parkeringsplasser i P-hus i Oslo sentrum. Hvis vi raust femdobler dette for resten av Oslo, får vi 60.000. Er det da ca. 900.000 parkeringsplasser på gateplan?

Oslo har ca. 1400 km offentlig vei. Det gir 2.800.000 meter veikant når man regner

begge sider av alle veier i hele Oslo. Det kreves 6 meter for én parkeringsplass, så med hele Oslos veinett fullpakket med parkering, ingen gatekryss, ingen utkjørsler og ingen veier uten parkering (!) er det plass til snaue 470.000 plasser. Som det selvsagt ikke er. Alle som ferdes i Oslo, vet at det er kilometervis med veikant uten parkering.

MDG bløffer når de hevder at «alle» i Oslo kan – og vil – sykle eller gå, akkurat som når de hevder at «alle» ønsker et forbud mot bensin- og diselsalg i Oslo om fire år.

Haavard Nordlie, Oslo


Talløse ord fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet

Enkel sannsynlighetsregning gir veldig støtte til intuisjonen om at når vaksiner er knappe, bør de først gå til områder med mye smitte. Jeg ba i et debattinnlegg 2. februar om et mer fullstendig regnestykke fra Folkehelseinstituttets side.

Helseminister Bent Høie (H) svarte dagen etter med talløse ord. Camilla Stoltenberg sa til VG 9. februar at regnestykket jeg etterspør, er «beskrevet i flere intervjuer og i en egen nyhetssak på FHIs nettsider». Det er uriktig. Der er det bare tall, ingen ord.

I de talløse ordene fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet er hovedargumentet mot skjevfordeling av vaksiner at ingen vet hvor smitteharen hopper om en måned. Dette trenger nærmere forklaring. Tilfeldighet i lokale utbrudd betyr ikke at de forholdene som fører til smitteopphopning i Oslo/Viken, blir borte.

I en kronikk i VG pekte jeg på at praksisen med å gi politiske råd kan skape usikkerhet om Folkehelseinstituttets faglige vurderinger. Stoltenberg svarte at det «ikke kan trekkes et skarpt skille mellom fag og politikk». Det er feil. Skillet mellom deskriptive og normative utsagn er klart og velkjent.

Det er ikke begrepsmessig vanskelig å holde seg til faglighet. Dette handler om vilje.

Erik Nord, professor emeritus i helseøkonomi, tidligere seniorforsker ved Folkehelseinstituttet


Derfor er langrennssporten i ferd med å bli ødelagt

I Lena Anderssons kronikk «Det finnes ingen skikonger lenger. Alle løp er blitt like» er det kloke ord. Hvor mange finner det spennende å se på 20–50 løpere «tråkke på ski og staver» til hverandre gjennom 90 prosent av distansen, for så først de siste meterne inn mot mål få se litt action? Ved intervallstart blir det spenning ved hver tidtagerpostpassering. Blir det røde eller grønne tall?

Ved fellesstarter er denne spenningen nå nesten borte. Hvorfor? Utviklingen skyldes at de som betaler for TV-rettighetene, vil ha det slik.

De som betaler «gildet», er altså fornøyd med spenning «de siste minuttene» av et løp som varer opp mot to timer for de lengste løpene? Skjønn det den som kan.

Sprintøvelsene gir ofte ikke et rettferdig resultat.

Forutsetningen må være at traseene er brede nok, slik at taktisk gåing nasjonsvis blir umulig. For å komme forbi må man i dag ta sjanser og utfordre regelverket. Det ender ofte med knall, fall og stavbrekk som de det går ut over, kan være helt uforskyldt i. Dette avgjør for ofte hvem som vinner.

Er det greit at trange traseer, stenging av konkurrenter, tøying av regelverk og farlig sporskifte belønnes? Eller ønsker vi at den beste vinner ved fair play? Er det dette som er langrennssportens fremtid?

Rolf Rollheim, pensjonist


Usannheter om Terje Tvedts bok

I Aftenposten 7. februar skriver Jostein Gripsrud om Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. Gripsrud påstår boken konkluderer at Norge er et «nasjonalt ødelagt land, diktatorisk styrt av en ‘swamp’ av eliter knyttet til bistand og innvandring».

Det er rett og slett uforståelig. Gripsrud beskriver en bok som ikke finnes, og som alle de 20.000 som har kjøpt den, vet at ikke finnes. Dreyers Forlag kan berolige Aftenpostens lesere med at vi ikke har gitt ut en bok basert på «juks» og som beskrev Norge som «diktatorisk styrt» i 2017.

Da vi ga ut boken for fire år siden, var vi klar over at den ville vekke motstand og kritikk. Det var den første historiske studien av internasjonaliseringen av Norge de siste tiårene, med særlig søkelys på to felt: bistand og innvandring. Men at boken skulle bli omtalt i slike absurde vendinger, hadde vi ikke fantasi til å forestille oss.

Terje Tvedt sammenfatter – på grunnlag av et omfattende empirisk materiale – hva som skjedde i de tiårene Norge debuterte som politisk aktør på den globale arena og påtok seg rollen som «humanitær stormakt» i den ikke-europeiske verden, og da folk fra den samme ikke-europeiske verden for første gang kom til Norge.

Boken er hverken «høyrepopulistisk» eller «venstrepopulistisk», innvandringskritisk eller innvandringspositiv, mot utviklingshjelp eller for utviklingshjelp. Og den er overhodet ikke dystopisk, men opplysende.

Det fantes noen små feil i den (som det er i de fleste bøker) og som ikke hadde noen betydning for dens analyser og konklusjoner. De ble rettet opp i senere opplag. Bokens fortjeneste er imidlertid blant annet at den trekker frem faktiske forhold som ofte er blitt oversett eller ikke snakket så mye om. Det er jo poenget med viktige bøker.

Boken beskriver ganske enkelt noen hovedtrekk i bistanden til og migrasjonen fra den ikke-europeiske verden i perioden. Den er derfor like relevant om man stemmer Rødt eller Frp, og det temaet som Gripsrud faktisk får seg til å påstå at er bokens hovedkonklusjon, berører den ikke engang.

Edvard Thorup, sjefredaktør, Dreyers Forlag


Sukker mot forkjølelse?

«Forkjølet? Da bør du få i deg sukker» mener ernæringsekspertene Tine Sundfør og Bjørn Skålhegg i Aftenposten 7. februar. Disse rådene er stikk i strid med våre kunnskaper om hvordan sukker påvirker menneskets immunforsvar.

I 1971 ble det vist at hvite blodceller fungerer best når blodsukkeret er 2,8–5,6 mmol/L. Covid-19 rammer diabetikere og overvektige hardt fordi mange har for høyt eller lavt blodsukker. Studier fra 1973 viste at inntak av 100 g sukker (glukose, fruktose, sukrose, honning, appelsinsaft) raskt reduserte antallet bakterier som hvite blodceller kunne nøytralisere pr. minutt, størst reduksjon skjedde etter én til to timer.

36–60 timers faste bedret immuniteten, og tre dagers faste økte produksjonen av infeksjonsbekjempende hvite blodceller.

I 2016 viste flere forsøk hvordan blodsukkeret påvirker hvite blodcellers evne til å bekjempe mikroorganismer. Avvik fra normal fasteverdi hemmer immunforsvaret. Inntak av en brus med 100 g sukker reduserte reaktiviteten med 40 prosent og lammet immuncellene i fire-fem timer.

Sundfør og Skålhegg tror at bare vitamin D har dokumentert virkning på immunforsvaret. Vitamin C spiller også en viktig rolle, i likhet med sink, selen, jern, kobber, vitamin A, E og flere B-vitaminer. Mer enn 20 mikronæringsstoffer behøves for å motvirke infeksjoner. En oversiktsartikkel fra 2020 bekrefter at optimal ernæringsstatus beskytter mot virusinfeksjoner. Forfatterne anbefalte tilskudd av vitamin C og D, vitamin A, B6, B12, C (1–2 g/d ved sykdom), D (50 mikrogram/d), E, folat, sink, jern, selen, magnesium, kobber og omega-3-fettsyrene EPA og DHA.

Studier viser at et fettrikt lavkarbokosthold beskytter mot influensavirus. Vi er sjokkert over at Sundfør og Skålhegg virker uvitende om forskning som så klart tilbakeviser deres påstander. Hvile og faste er pattedyrs tilpasning til infeksjoner. Infeksjonssyke bør unngå søtsaker og ikke bekymre seg for at muskler brukes til energiformål. Selv slanke tærer på kroppsfett!

Dag Viljen Poleszynski, dr.philos., Iver Mysterud, dr.philos., Fedon A. Lindberg, spesialist, indremedisin, Jan Raa, prof. emeritus

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Koronaviruset
  3. Parkering
  4. Langrenn
  5. Vaksine
  6. Historie
  7. Sukker