Unntaket er blitt normalen for smitteverntiltakene
En rekke av dagens tiltak har svak, eller kanskje til og med manglende hjemmel i loven.
Befolkningen ventet i spenning på statsministerens pressekonferanse om de siste innstramningene av smitteverntiltak. Forberedelsen skjedde bak lukkede dører. Det blir stadig tydeligere at politiske vurderinger kommer inn i tillegg til de smittevernfaglige. Samtidig får hverken Stortinget eller offentligheten mulighet til å diskutere eller påvirke disse politiske avgjørelsene før de blir truffet. Dette kan bli en alvorlig trussel mot tiltakenes legitimitet og effektivitet.
27. oktober strammet regjeringen inn på reglene om innreisekarantene og arrangementer. Mest diskusjon har det vært om tiltakene som ble gitt i form av anbefalinger og råd. Dette gjelder anbefalingen om at man ikke bør ha mer enn fem gjester i tillegg til husstandsmedlemmer i private hjem, og at alle er sammen med færre personer i sosiale sammenhenger.
Staten står bak
De mest inngripende var Oslo kommunes pålegg om:
• Munnbind på kollektivtransport, i butikker, i fellesarealene på kjøpesentre, på serveringssteder, i tros- og livssynshus og i lokaler for kultur-, sports- og fritidsaktiviteter.
• Arbeidsgivere skal sørge for at ansatte jobber hjemmefra så langt det er praktisk mulig, og krav til dokumentasjon av dette.
• Forbud mot å arrangere eller delta på private sammenkomster med flere enn 10 personer til stede.
• Forbud mot arrangementer med mer enn 20 personer til stede samtidig når arrangementet er innendørs og det ikke er fast seteplassering. Ellers i landet er grensen henholdsvis 20 og 50 ved sammenkomster og arrangementer.
Det dreier seg formelt sett om kommunale tiltak. Allikevel fremgår det av debatten mellom Oslo kommune og helseministeren at staten står bak innstramningene.
Manglende hjemmel i lov?
Det lovmessige grunnlaget for alle disse smitteverntiltakene er smittevernloven. Smittevernloven gir omfattende fullmakter til lokale og sentrale helsemyndigheter. Samtidig er loven først og fremst innrettet på tiltak mot personer som er bærere av smitte og steder der det er utbrudd av smitte.
Den er dårlig tilpasset omfattende tiltak mot personer som ikke er smittet, og mot samfunnet for øvrig. Derfor har en rekke av dagens tiltak svak, eller kanskje til og med manglende hjemmel i loven.
Det gjelder omfattende karanteneplikt, pålegg om hjemmekontor og påbud om munnbind. Det er dessuten generelt sett slik at jo lenger et tiltak varer, desto større blir inngrepet i den rettigheten som begrenses. Dette tilsier at grunnlaget bør være solid både fra et faglig og rettslig synspunkt. Det er liten tvil om at lovens hjemmel for å fastsette tiltak strekkes til det ytterste.
Me toler så inderleg vel det fråvær av fest som ikkje råkar oss sjølv
Rene politiske vurderinger
I mars var situasjonen kjennetegnet av mangel på kunnskap. Rapporter fra andre land som Italia og Spania ga varsel om at vi kunne stå overfor en katastrofe av uanede dimensjoner. Da kunne bruken av unntakshjemler og unntaksprosedyrer bedre forsvares.
Selv om det fortsatt er mye vi ikke vet, har vi nå både erfaringer og forskning å bygge på. Vi vet blant annet at ulike former for sosial distansering begrenser smitten. Samtidig vet vi at effekten av hvert enkelt tiltak er begrenset og indirekte.
Det betyr at valg av tiltak må skje også ut fra andre hensyn enn rene smittevernhensyn. Dette gjør at beslutningene om tiltak får et økende innslag av rene politiske vurderinger.
Parlamentarisk kontroll
Loven har en bestemmelse i paragraf 7–12 som gir regjeringen nokså ubegrenset hjemmel til å gi bestemmelser for å trygge folkehelsen. Bestemmelsen forutsetter at normalregelen er at slike tiltak skal vedtas av Stortinget som lov. Regjeringens myndighet er en ren sikkerhetsventil.
Denne bestemmelsen ville utvilsomt gitt hjemmel for alle de inngrepene som er fastsatt både av sentrale og lokale myndigheter. Man kan lure på hvorfor myndighetene ikke har benyttet seg av denne.
I stedet baserer de seg på en tvilsom fortolkning av lovens regulære fullmaktsbestemmelse. En mulig forklaring er at vedtak etter paragraf 7–12 er underlagt en parlamentarisk kontroll. Det er ikke bruken av den regulære fullmakten. Samspillet mellom staten og kommunene og unnlatelsen av å bruke paragraf 7–12 innebærer en unndragelse fra offentlig innsyn og parlamentarisk kontroll.
Behovet for offentlig debatt
Stortingsbehandling er viktig for den parlamentariske forankringen av tiltakene. Den gir opposisjonen mulighet for å påvirke beslutningene. Men stortingsbehandling er viktig også av andre grunner.
Når regjeringen skal legge en sak frem for Stortinget, må den skriftlig begrunne hvorfor et inngrep i en rettighet er forholdsmessig. Den må også gjøre rede for de politiske avveiningene som er foretatt. Dette, og selve stortingsbehandlingen, legger forholdene til rette for en offentlig debatt. En slik debatt er viktig både for å øke kvaliteten til beslutningsgrunnlaget og for å styrke tiltakets legitimitet.
Smittevernloven er dårlig tilpasset den situasjonen vi er i nå med behov for en langvarig innsats som berører de fleste samfunnsområder. Følgende problemer øker:
• Langtrekkende politiske beslutninger blir truffet på fullmakt av regjeringen uten forutgående offentlig innsyn i beslutningsgrunnlag og vurderinger.
• Det blir ikke gitt skriftlig redegjørelse for de avveininger som er foretatt opp mot andre hensyn og interesser.
• Stortinget får ikke mulighet til å fastlegge de overordnede rammene for disse avveiningene.
Hyppige pressekonferanser og offentlig ordskifte kan ikke erstatte dette.
