Arkitekturopprøret mangler et helhetlig blikk på det offentlige rom
Koronakrisen har gitt landskapsarkitekter et enda større samfunnsansvar. Det må tas inn i arkitekturdebatten.
Det er blitt skrevet mye om kvaliteten på ny arkitektur i Oslo i det siste. Kritikken går ut på at byggene er for avvisende og kjedelige, at materialbruken er for dårlig, og at nybyggene mangler farge.
Alt ifra lokale arkitekter og danske eksperter til utbyggere kritiserer eller forsvarer valg som er tatt. Det er kjempepositivt med en åpen debatt om kvaliteten på det som bygges i Oslo i en tid hvor byen utvikles så mye.
Men hittil har det vært en tabbe i debatten, som er ofte vanlig i arkitekturdebatter: Nemlig at den kun fokuserer på (bygnings)arkitektur som objekter uten kontekst – det vil si uten landskapsarkitektur og det offentlig rom.
Mer synlig det siste året
Mange av innspillene i debatten løfter frem viktige saker, som at det som bygges nå, er av for dårlig kvalitet, ofte med fokus på nye områder som Ensjø og Løren. Men når det vises bilder av hovedgaten på Løren, reagerer jeg ikke på byggene, men på kvaliteten av det offentlig rom – vårt fellesareal.
Nakne gater av asfalt uten vegetasjon som møter døde førsteetasjer, gir ikke mulighet for å skape liv i disse nyutviklede områdene. Dette er blitt særlig synlig det siste året. Nedstengning av samfunnet og strenge smittevernregler har understreket viktigheten av gode offentlige rom og nærmiljøer.
Å samles med avstand i parken, trene utendørs eller gå tur for å få en pause fra husets fire vegger har nå en større betydning for alle – både fysisk og mentalt. Vi er mindre i sentrum og mer i nabolagene våre. Uterom må ses som et fellesprosjekt som drives lokalt.
Mye vellykket landskap
I Aftenposten leste jeg nylig en artikkel av journalist Hilde Lundgaard der to arkitekter kom med en liste over ti prosjekter de «kan leve med» i Oslo. Åtte av byggene som ble trukket frem, var bygd før år 2000. Her må landskapsarkitekter tar mer plass i debatten! For i Oslo er det nemlig blitt utviklet mye vellykket landskap de siste årene.
Eksempler på dette er Bjørvika med lekeplass og fontene i Stasjonsallmenningen (SLA), eller den nyeste utvidelsen av havnepromenaden (Grindaker). Landskapsarkitekter har også bidratt med å gjøre nye områder i byen tilgjengelige for første gang – som Trettenparken på Filipstad (Bjørbekk og Lindheim).
Ellers i områder hvor folk bor trangt og trenger det mest, bidrar ny landskapsarkitektur til å skape nye møteplasser, for eksempel Sørli lekepark på Tøyen (Studio Oslo landskapsarkitekter).
Disse stedene er fulle av folk på både hverdager og i helger og bidrar med farger, biodiversitet og gratis aktivitet for hele byen.
Ensjø er et område som er blitt mye diskutert som følge av arkitekturoppropet. I september 2020 skrev Aftenposten-kommentator Therese Sollien at «Hvis Grünerløkka hadde blitt bygget i dag, ville det sett ut som Ensjø». Olaf Ryes plass, Birkelunden og de andre grøntområdene som gjør området så populært, ville ikke ha vært der, påstår hun.
Større samfunnsansvar
Men Ensjø er blitt en kjempesuksess på grunn av det sammenhengende parkrommet langs den nyåpnede Hovinbekken og gårdsrommene som åpner seg mot den (Bjørbekk og Lindheim).
Dette har skapt mye variasjon av offentlig rom som gjør at Ensjø yrer av liv hver dag. Man trenger bare å ta turen dit klokken 16 for å være overbevist!
Nabolaget man bor i, har fått en enda viktigere status i koronakrisen. At mange har levd livet mer lokalt, har ført til en ny oppdagelse av nærmiljøet. Med dette kommer nye muligheter for små forandringer på en nabolagsskala, som kan ha stor betydning for bydelene.
Landskapsarkitekter har fått et enda større samfunnsansvar. Det må tas inn i arkitekturdebatten.
