Debatt

Mediene må være åpne om seg selv

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Mediekritikk er et av de mest sentrale temaer i de beste nettdebattene. Men dette avspeiles i for liten grad i mediene selv, skriver Knut Olav Åmås.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva mener du om medienes manglende åpenhet om seg selv? Skriv inn din mening i feltet til høyre på siden.

Kritikk og selvkritikk i pressen. I forrige uke diskuterte norske redaktører et tema som ikke så veldig ofte står øverst på dagsordenen, iallfall ikke i full offentlighet: Medienes egen åpenhet, selvkritikk og evne til å ta imot kritikk. Det skapte temperatur blant de 130 deltagerne på Norsk Redaktørforenings vårmøte i Bergen. For det foregår faktisk skarpe debatter om norske medier også internt i mediene og bransjeorganisasjonene. Problemet er imidlertid at mange av dem aldri når utenfor mediemiljøene selv.I "Vær Varsom-plakaten" heter det at det er "pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle". Jeg antar at man da ikke mener i de lukkede redaksjonsmøterom, men i offentlighetens fulle lys, slik mediene jo krever av alle andre mektige samfunnsaktører? Men da fagbladet Journalisten for en tid siden, som en test, spurte norske sjefredaktører om å få se deres reiseregninger — slike som man støtt og stadig avkrever andre mektige ledere - var det bare én som ville vise frem noe som helst.En del mediefolk synes dessverre å tro at mediekritikere enten er notoriske kverulanter og Sture Hansen'er i vranglås - eller mektige aktører som bare vil styre og sensurere. De tar ikke inn over seg at det for ethvert tema mediene rapporterer om, finnes en hær av lesere som har minst like store kunnskaper og minst like fornuftige meninger. Ja, mediekritikk er et av de mest sentrale temaer i de beste nettdebattene. Men dette avspeiles i for liten grad i mediene selv. Det er heller ikke nok bare å publisere kritikk, redaktørene må svare på den, møte den aktivt. Ja, selv en så tilsynelatende banal rutine som alltid å svare på henvendelser utenfra, mangler i en rekke redaksjoner. Det oppfattes med rette som arrogant.Norske medier virker ikke sjelden flinkere til å skryte av sin virksomhet og sine resultater enn til å utøve kritikk og selvkritikk i egen bransje: De bedriver den mest begeistrede journalistikk om seg selv hver gang de skifter layout, får en av bransjens tallrike priser eller utmerkelser (alle får!) eller til og med går ned i opplag (det finnes alltid et par andre tall som kan avlede fra det trasige). Ingen andre samfunnsaktører slipper så lett unna i mediene som mediene selv.Hva kommer den manglende medie-selvkritikken og åpenheten av? Det er en rar situasjon, for folks interesse for mediespørsmål og diskusjoner om journalistiske vurderinger er stor, ja, enda større enn mediefolk tror. For mediene oppfattes som mektige når det gjelder dagsorden-setting og innflytelse på samfunnets beslutningstagere. Én grunn til at ikke flere medier driver kritisk journalistikk om andre medier, er at de fleste redaktører nok ser at ens eget medium kan kritiseres for omtrent de samme tingene, slik at kritikk kan slå tilbake som en bumerang. Dessuten er norske medier blitt likere hverandre, og forflytningen av ansatte mellom dem følgelig mye større. Man blir lett redd for å kritisere en annen avis når man kanskje skal søke jobb der om noen år. Av alle disse grunnene er det så avgjørende at mediene er veldig åpne for de kritiske blikkene utenfra.Det eksisterer i mediemiljøer en hårsårhet og redsel for kritikk av samme type som andre steder i samfunnslivet, og i tillegg en rar oppfatning av at åpen kritikk skader troverdighet og tillit. Men det er selvsagt stikk motsatt: Åpenhet og kritikk skaper troverdighet og tillit. Det la også landets eneste leserombud, modige og tydelige Terje Angelshaug i Bergens Tidende, vekt på i sitt foredrag på redaktørsamlingen i forrige uke.I Aftenposten er mediekritikk og diskusjoner om avisens journalistikk prioritert stoff på debattsidene, her på Leserforum og hver dag på aftenposten.no. Men er det nok? Leserne, bloggerne og de frie skribentene må definitivt være medienes voktere. Ingen greier å vokte seg selv. Det ville hjelpe hvis norske medier ble, for å si det forsiktig, noe mindre høflige overfor hverandre. I tillegg bør det snarest opprettes et ambisiøst nasjonalt nettsted for mediedebatt, i regi av presseorganisasjonene. NRK hadde et slikt, men la det brått ned.Mest av alt er det nødvendig at norske medier snart gjør det til en dagligdags og selvsagt sak ikke bare å drøfte egen virksomhet i de åpne rommene, men også å synliggjøre redaksjonelle vurderinger og uenigheter for leserne, lytterne og seerne. Hva mener du om medienes manglende åpenhet om seg selv? Skriv inn din mening i feltet til høyre på siden.

Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås etterlyser åpenhet blant mediene. KATRINE NORDLI

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Nedsnakkingen av mediene

  2. DEBATT

    Mediekritikk preller av som vann på gåsa

  3. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  4. DEBATT

    Nei, journalistene har ikke patent på sannheten. Alle andre er ikke løgnhalser | Espen Teigen

  5. DEBATT

    Debatten om mediekritikkens kår er for viktig til at mediene alene skal sette premissene

  6. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Tenk om journalistikken kom med løsninger og ikke bare konflikter