Pilene peker nedover for Frp. De trenger KrF-krangelen | Jan Arild Snoen
Selv om det undergraver roen og stabiliteten Solberg etterstreber.
Regjeringen forhandler med Kristelig Folkeparti (KrF) om regjering. Samtidig har de kommet frem til en budsjettavtale.
Vi vet hva KrF vil: Øke offentlige utgifter enda mer enn regjeringen, eliminere alle kutt av betydning, og erstatte regjeringens minimale skattelettelser med skatteøkninger. Når vi sammenligner KrFs budsjettkrav med fjorårets, er profilen til Ropstad-KrF faktisk enda tydeligere ikke-borgerlig. Når regjeringen senker skattene mindre enn i fjor, øker KrF dem mer.
Regjeringen vet godt at KrF utenfor regjering vil presse dem i denne retningen, og har i økende grad gitt opp å senke skattene eller finne noen små utgiftskutt. Kuttene blir nesten alltid reversert, og får bare regjeringen til å virke slem og KrF til å fremstå som snille.
Politikk er mer enn budsjetter
Vi vet ikke hvorvidt en flertallsregjering endrer denne dynamikken. Men bittesmå skattelettelser erstattes ganske sikkert med ingen netto skattelettelser. KrF vil prioritere lettelser til såkalt «arbeidende» kapital, betalt for av økte skatter og avgifter for folk flest.
Det springende punktet er om Siv Jensen (Frp) og Erna Solberg (H) kan få KrF med på noen små kutt, slik at ikke alle utgiftsøkninger skal dekkes av mer oljepenger. Jeg er ikke optimistisk.
Politikk handler om mer enn budsjetter. Dersom KrF går inn, vil de ha betalt ved å få gjennomslag for det de ser på som verdispørsmål. Problemet er, som den siste abortstriden viser, at KrF er i klart mindretall i slike saker. De må altså presse sine regjeringskolleger med på noe som er upopulært i folket, og som regel også i de tre andre partiene. Det skaper bråk innad, og det drar regjeringen i en reaksjonær retning som kan få mange av velgerne til Høyre og Venstre til å begynne å tvile.
På andre områder kan regjeringen håpe at forankring av reformer i en flertallsregjering gjør dem mer robuste. Men store reformer bør ha bredere oppslutning. Arbeiderpartiet er ikke særlig interessert i slikt nå, og er generelt mer opptatt av å få til brede reformer når de selv sitter i førersetet.
Statsministeren: Vil ikke spekulere på om det blir regjeringsutvidelse før jul
Synliggjøring av nederlag
En flertallsregjering skal stå solidarisk bak sine kompromisser. Det tjener Høyre på, siden Solbergs prosjekt først og fremst er stabilt styre. Men for juniorpartnerne er det annerledes.
Forrige gang KrF satt i regjering, ble deres kraftige tilbakegang av partiets egen «havarikommisjon» forklart med at de ikke klarte å synliggjøre sine seire. SV, som også tapte velgere i hopetall, valgte å synliggjøre sine nederlag i Stoltenberg-regjeringen ved å demonstrere på Løvebakken.
Mindre tilgang til oljepenger gjør det vanskeligere for Fremskrittspartiet å vinne «seire» gjennom store utgiftsøkninger, særlig til veier. Derfor tror jeg partiet faktisk er tjent med å synliggjøre sine nederlag. Det er bedre å fremme noen asylinnstramninger og avgiftskutt og få dem nedstemt i Stortinget, enn å ikke fremme dem i det hele tatt.
Stormen rundt partienes pengebruk til tross: Regjeringen øker partistøtten med 10 millioner etter forhandlingene med KrF
Krangel på «regjeringens forværelse»
Med en flertallsregjering er dette ikke lenger mulig. Derfor må «Det Egentlige Frp», ledet av Sylvi Listhaug, aktiviseres utenfor regjeringen. Denne delen av partiet må minne sine velgere om hva de egentlig vil. Da må de også plassere skylden et sted, nemlig hos dem som står i veien for dette, nemlig regjeringspartnerne KrF og Venstre.
En slik krangel på «regjeringens forværelse» undergraver den roen og stabiliteten som Solberg etterstreber. Men for Frp peker pilene nedover allerede før en regjeringsutvidelse. Frp trenger krangelen for å gjøre et godt kommunevalg.
