Oslomarka er en gave til folket | Anders Skaiå
Selv ateisten kan i et tankeløst øyeblikk bli fylt av en religiøs stemning i Marka.
Da jeg rett før jul i år stoppet et øyeblikk på vei opp til Helgehaugen ved Mylla så jeg at disen, eller var det Guds ånd, som svevet over Spålsvannet, var i ferd med å lette.
Der jeg sto, var jeg plutselig omgitt av et gult sollys som trengte seg ned i den tette granskogen som omslynget meg.
Ro i et virvlende sinn
Jeg kjente krefter strømme svalt fra den snøgrønne granen. Granskogens trofasthet omga meg. Bare en liten rasling fra et skjelvende løv fra en ensom bjørk og måltrostens sang fra grantoppene brøt stillheten. Jeg kjente lukten av et bål i det fjerne. De myke grønne mosematter, myrer og skjulte tjern og maurtuenes syrlige advarsler var dekket av snø.
Alt dette skapte en ro i mitt ellers så virvlende sinn. Det var et mirakel det jeg nå erfarte. Det ga meg en følelse av noe mektig, som rakk langt utover meg selv.
Hvor ellers finner jeg dette, tenkte jeg? Ja, selv ateisten kan i et tankeløst øyeblikk bli fylt av en religiøs stemning i Marka. Ja, jeg sparte kanskje noen tusen kroner på psykoanalyse i dette mirakelet som utspant seg her ved Helgehaugen.
Let, så skal du finne
Oslomarka er mangfoldig. Det er over 200 mil med preppede skiløyper.
Den ene dagen kan du stå på de høyeste markatoppene. På Oppkuven har du den lengste siktlinjen i Norge. Du ser lenger herfra enn fra Gaustatoppen og Galdhøpiggen. På Oppkuven finner du også et av de eldste grantrær i Norge, det så dagens lys rundt reformasjonen. Let, så skal du finne det.
Neste dag kan du vandre i Oslos villmark og treffe på ulv. Men bjørn treffer du dessverre ikke, den siste ble skutt ved Kuvelia på midten av 1800-tallet.
Toddy, prat og smil
Går du på ski fra Ellingsrud, kan du stoppe på Mariholtet eller Vangen for kaffe, toddy og kanelboller, og for prat og smil med betjening og gjester. Her kan du få løypetips og smøretips.
Kommer du til Vangen, kan du ta en tur til Tonekollen, en av de høyeste topper i Østmarka. Går du fra Ytre Enebakk, kan du finne Markas største stein ved Gaupestein.
Lar være å tenke
Liker du isfiske, kan du agne opp og slenge ut snøret i 500 fiskevann, og så sitter du der og lar være å tenke.
Og går du der og slenger snøret ut uten å få noe på kroken, og du skulle komme i tanker om livet og slikt, er det ikke sjelden at det en skulle ønske utenkt, driver vekk utover et snølagt vintervann eller blir borte i fiskekjeften sammen med agnet. Og mens du sitter der, kan du høre rypenes plutselige vingeslag ved islagte myrer.
«Den nordiske prakt»
Bernard Herre (1812–1849) var det første bymennesket som begynte å vandre i Marka av eksistensielle grunner, og som skrev den reneste poesi om sine stemningsfulle skogsturer.
Var det hans intense følelser for Camilla Collett som førte til hans tilbaketrekning hit? Det var i Marka han trakk sitt siste åndedrag, enten som følge av vådeskudd eller som følge av en frivillig utgang av livet. Herre skrev:
«Himmelen var så gjennomblank, solen sank blussende rød ned bak Krokkleven, de lange skygger lå over vangen, og skogen var så dyp og ugjennomtrengelig. Hvor jeg vendte meg hen, så jeg den nordiske prakt omkring meg».
Lytt, kjenn, se...
Marka er et eventyr og eldorado. Ta deg en tur i skogen i julen. Når du kommer ut i skogen, så lytt til suset fra granen. Kjenn duften av granens bark og stamme. Se dens røtter som går ned i jorden. Føl dens kraft, alvor og hardførhet.
Skogens liv stimulerer alle våre sanser, syn, hørsel, lukt, smak og følelser. Den islagte bekken som sildrer sin evighetsprat ved Katnosa. Skogsfuglen som piper. Suset fra trekronene ved Revlitjern. Den hvite virkeligheten i Marka er i sannhet en (jule) gave til folket.
God jul. Ses på Løvlia.
