Debatt

Hverdagsrasisme - hver dag

  • Thomas Isak Michael Prestø

Vi får ofte trusler, vi som stikker våre mørke hoder ut, skriver Thomas Isak Michael Prestø.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hverdagsrasisme er et begrep som aldri har blitt skikkelig definert. Kritikken fra en del er at begrepet er med på å ufarliggjøre rasisme og gjøre det til noe koselig. Som svart person er jeg usikker på om begrepet gir like mye mening for meg som for mange andre. Jeg holder aktivt foredrag om rasisme og har arbeidet med temaet i snart 16 år, først som ungdom og senere som profesjonell. Slik jeg har forstått det så fordeler diskriminering, forskjellsbehandling og hverdagsrasisme seg cirka slik:

Hvis jeg søker på en jobb og ikke får den på grunn av mitt etternavn og at folk antar at jeg er svart grunnet dette, eller de ser at jeg er svart og derfor ikke ansetter meg, så er ikke dette rasisme, men diskriminering. Om jeg får jobben men blir behandlet dårligere på arbeidsplassen fordi jeg er svart, så er ikke dette rasisme og ikke diskriminering, men forskjellsbehandling. Om jeg må tåle rasistiske spøker i lunsjen som for eksempel går på utseende eller størrelsen av min sorte penis, eller krushår som sammenliknes med borrelås, så er ikke dette rasisme. Det er heller ikke diskriminering, og ikke forskjellsbehandling — men hverdagsrasisme.

For hvem gir egentlig dette mening? Hverdagsrasisme er ikke koselig, ikke hyggelig og ikke ufarlig. En ting har man rett i. Hverdagsrasisme er rasisme som skjer hver dag. La oss nå snakke om dette.

Thomas Isak Michael Prestø,

Jeg drar opp en hendelse som skjedde forrige lørdag. Kall det helgerasisme om du vil. Jeg var i Trondheim på jobb. Ironisk nok var jeg konferansier på en «Fordommer Fordummer»-konferanse i regi av Norsk Folkehjelp. På vei tilbake til hotellet var det noen som gjenkjente meg fra Tv. «Det er han neger'n fra TV», var det jeg hørte bare noen øyeblikk før en ølflaske traff meg i skulderen, og en annen suste forbi hodet mitt. Selv om jeg har vært aktiv i rasismedebatten så må det understrekes her at jeg mest har vært synlig i norsk media som kunstnerisk leder for danseensemblet Tabanka. Når han referer til meg på TV så mener han Norske Talenter, Stjernekamp og Cruiseliv. Alle er positive programmer. Det som da tydeligvis var provoserende nok til å utøve vold, er det at jeg var «neger» og samtidig på TV…Tenke seg til.

Min opplevelse er overhode ikke unik. Kort tid etter kom en artikkel om to kvinner med innvandrerbakgrunn som ble overfalt av etnisk norske kvinner, og bedt om å pelle seg tilbake dit de kom fra. Mina Adampour tok opp andre hendelser i sin kronikk denne helgen, og så kom #norskrasisme.

Mye tyder på at det nå er på høy tid å ta en debatt om rasisme i Norge igjen. Jeg bestemte meg for å snakke om hva som hadde skjedd meg. Dette har skjedd meg før.

Vi får ofte trusler, vi som stikker våre mørke hoder ut. Interessant var det hvor mange som ble provosert av at vi var på Norske Talenter. Vi var jo ikke norske. Jeg er oldebarnet til Borghild Rud. Hun tegnet teskjekjerringa. Jeg heter Isak til mellomnavn etter Isak Sellanraa i Knut Hamsuns «Markens grøde.» Jeg er mørk i huden. Men jeg er nordmann, og en som er oppvokst svært nært en del symboler på den norske folkesjela. Mitt barndomshjem er der Alf Prøysen leide av min oldemor. Jeg er norsk, for faen…og svart, men ikke en svart faen.

Etter at jeg skrev om hendelsen på Facebook var det først ingen reaksjon. Det er aldri så stille som når du skriver om opplevd rasisme. Jeg har nesten 4000 venner på Facebook. Innboksen min derimot var rødglødende. Jeg reagerte fort på hvor få som turte å synliggjøre offentlig at mitt møte med rasistisk vold bekymret dem. Husk også at jeg jobber midt i Antirasist-Norge. Det har virkelig blitt et tabu. En innboksmelding veltet glasset for meg.

«Thomas, du er en av de mest synlige av oss. Du er så sterk. Men selv du må bruke humor når du snakker om hva du har opplevd og møtt. Se på wallen din. Du er dødspopulær og nesten ingen viser støtte ovenfor det du har møtt. Jeg har også opplevd ting. Broren min ble slått fordi noen mente han ser ut som asyldrapsmannen. Hvis du må le det bort, og folk ikke støtter deg, hvordan kan vi si noe da?….»

Det holdt for meg… Jeg tok tak i tastaturet og skrev en utfordring på min vegg. Jeg lovet å ikke tie. Jeg har holdt meg borte i nesten 5 år fra debatten fordi det rett og slett ble for mange trusler i hverdagen som leder av Afrikan Youth, og det gikk utover mitt personlige liv.

Jeg skal ikke holde kjeft lengre. Jeg er glad for at andre også nå brøler ut. Min oppfordring til aksjon ble hørt. Kommentaren ble delt, og mange andre grep fatt i tastaturet.

Legg merke til hvilke svarte og med innvandrerbakgrunn det er som har vært aktive i debatten om rasisme i Norge: Haddy N'jie, Asta Busingye Lydersen, Hadia Tajik, Kari Jaqueson, Yasmin Syed, Hannah Wozene Kvam, Karpe Diem, Dilek Ayhan Mina Adampour, Akie De Leon, Anita Rathore, Elisabeth Norheim og nå Warsan Ismail, som for øvrig er spaltist og medisinstudent. Det er ikke tapere som har utalt seg. Det er oppegående, ressurssterke og suksessfulle individer. Vi påpeker ikke rasismen i Norge som noen unnskyldning til at vi ikke lykkes. Dette burde folk bite merke i.

Vi påpeker rasisme fordi det er alvorlig, fordi det koster oss, fordi vi vet vi kunne oppnådd enda mer om den ikke var der for å tynge oss ned, og fordi vi vet at vi har et ansvar for å løfte debatten opp grunnet hvilke posisjoner vi har. Så vennligst spar oss for offerrollebeskyldninger og annet.

Ofte handler antirasisme om arbeid med majoritetens holdninger. Dette er viktig. Jeg mener likevel at mer fokus burde ligge på å styrke de som møter rasisme.

Selv om vi er utrolig effektive, så vil nok mine barn møte rasisme også. En ting skal være sikkert, de vil være bedre rystet til å møte rasisme enn jeg var da jeg i min tid møtte den som barn. Det skal jeg sørge for.

Det finnes strategier som fungerer. Disse må overføres og videreformidles. Slik vil vi også få flere sterke svarte rollemodeller, som igjen kan gjøre mye for å øke svartes status og slik motarbeide rasisme.

Avslutningsvis så skal jeg gi litt ros. Vår statsminister. Min også, for jeg er norsk.

Erna Solberg har vært ute i media og snakket om blant annet radikalisering. Der snakket hun om NORSK ungdom fra mange ulike miljøer. Ikke vi og de, ikke innvandrere og annen bakgrunn. Hun skapte et vi, og løftet opp et problem som kan ramme oss alle.

Avisene skal være alles aviser, regjeringen skal være alles regjering. Siv Jensen er alles finansminister, og må ta en del profesjonelle grep for å sørge for at hun både kommuniserer og ivaretar dette. Alt annet vil være uprofesjonelt, end of discussion.

Svaret til hvordan denne debatten må fortsette, ligger i det Erna Solberg har forsøkt på. Det må først dannes ett VI, og så må vi ta opp debatten og belyse tema, ta temperaturen og se på verdige løsninger på en situasjon som burde være Norge uverdig. Den rasismen som skjer her… Hver dag.

Les også:

  1. Les også

    «Vi leier ikke ut til sånne som deg»

  2. Les også

    - De lager apelyder og sier «dra tilbake dit du kom fra»

  3. Les også

    Har du opplevd rasisme i Norge?

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Der noen ser systematisk rasisme, ser jeg systematisk antirasisme

  2. DEBATT

    Er du en hvit person? Da kan du velge om du skal bidra til å gjøre Norge mindre rasistisk.

  3. KULTUR

    Camara Lundestad Joof er forbanna lei av å snakke om rasisme. Likevel gjør hun det hele tiden.

  4. KULTUR

    Hans Geelmuydens sleivete kommentar er med på å opprettholde fordommer mot flerkulturelle

  5. KOMMENTAR

    Rasismen er for alle

  6. KULTUR

    En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?