Morgenbladet vil ofre anti-totalitære verdier i den gode saks tjeneste. Det er dér det totalitære begynner. | Anki Gerhardsen
«No platforming», altså?
Hvem skal gis adgang til det organiserte samtalerommet? Det spørsmålet oppsummerer de siste par ukenes debatt, og meningene har som ventet vært sterke.
Også fra Morgenbladets spaltist Sumaya Jirde Ali, som skarpt kritiserer Klassekampen for å ha invitert Helge Lurås inn i en debatt om alternative medier.
Lurås driver nettstedet Resett, og har med god grunn blitt klandret for å slippe til hets og grums i kommentarfeltene sine. Ali har gjentatte ganger blitt trakassert nettopp der, og det er derfor forståelig at hun mener prinsippene må vike for å beskytte enkeltmennesker.
At Morgenbladet gir henne tilnærmet uforbeholden støtte på lederplass under tittelen «Nekt hets en plattform», er langt mer problematisk.
Svekket tillit til pressen
Pressens mandat er nettopp å legge til rette for debatt og meningsbrytning. Når politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, forsvarer invitasjonen med at det er vanskelig å diskutere alternative medier uten å snakke med dem som står bak, burde Morgenbladet støtte ham helhjertet.
At de i stedet vil innskrenke ytringsrommet, lover ikke godt for det tillitsbyggende arbeidet den fjerde statsmakt må satse alt på fremover.
Aftenposten mener: Utestengelse fra debatt kan skjerme mot ubehag, men løser ingen problemer
Resett og andre alternative medier vokser godt, nettopp fordi tilliten til den ordinære pressen er svekket. Om og om igjen blir vi beskyldt for å være partiske, for å blokkere samtaler og for å sortere etter moral fremfor argumentasjon. Den beste måten å gjenvinne respekten på er å insistere på dialog og en mangfoldig debatt, der så mange som mulig får delta, innenfor lovens rammer.
Den som skulle trenge ytterligere begrunnelse for at stengte dører er skummelt, kan lese seg opp på analysene av det svenske valget.
For hvis no platforming var egnet til å temme, skulle Sverigedemokraterna ha vært en tørr liten sviske i dag. Ingen har villet ha noe med dem gjøre. De er blitt systematisk utestengt fra mediene og fra de fleste andre arenaer der politiske aktører innenfor det svenske demokratiet er blitt invitert inn.
Årets valg beviser til fulle at utestengningen ikke har virket. For åtte år siden kreket SD seg over sperregrensen. I 2014 fikk de 12,9 prosent av stemmene. Denne gangen ble det 17,6. Det er også verdt å notere seg at nesten en tredjedel av svenskene, uansett partipreferanse, mener at SD har den beste innvandringspolitikken.
Identitetspolitikk er blitt et skjellsord. Det er både urettferdig og på sin plass.
Toleranse og det totalitære
Toleranse handler om å ta den andres synspunkter på alvor. Men i stedet for å møte argument med motargument, har Sverigedemokraternas motstandere nøyet seg med å rope fyord.
Det er ikke bare tafatt. Det er også et fullstendig ubrukelig vokabular for den som vil overbevise kolleger, studievenner og bestemor om at de ikke må gi stemmen sin til et parti som jevnlig finner nynazister i rekkene.
Men svenskenes smertefulle erfaringer virker åpenbart ikke avskrekkende på alle her hjemme. Heller ikke Morgenbladet. Det er trist. For det er nettopp de anti-totalitære verdiene Morgenbladet vil ofre i den gode saks tjeneste. Og det er akkurat der det totalitære begynner.
Les Morgenbladets svar:
