Debatt

Kan filleristing forebygges? | Solveig Ude

  • Solveig Ude
    Pensjonert helsesøster

Politiet bruker en dukke når de prøver å gjenskape situasjoner der en baby skal ha blitt utsatt for filleristing eller annen vold. Foto: Tor G. Stenersen

Babyens gråt må snakkes om av helsepersonell på hjembesøk: Hva kjenner du når gråten ikke stopper?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En ni måneder lang reise i mors mage før barnet skal møte verden. Noen barn er planlagt og etterlengtet, noen kommer som en overraskelse og noen er kanskje uønsket. Et vell av følelser kommer til en i disse ni månedene. Det skapes drømmer og forventninger og kanskje også noen bekymringer.

Det er et stort øyeblikk når en møter sitt barn for første gang og hører det livgivende skriket, lungene som fylles med luft og den fysiske navlestrengen kuttes. «Her er jeg!»

Mødres fysiske og psykiske helsetilstand kan være svært ulik for den gravide i disse ni månedene. Hvilken omsorg får den gravide hjemme, og hvordan er tilbudet fra det offentlige?

  • Solveig Ude oppdaget blåmerker på seks uker gamle «Jakob»: Så gjorde hun det få andre helsesøstre gjør

Tabubelagte spørsmål må stilles

Jordmortjenesten blir stadig bedre og skal tilbys til alle gravide. Alle gravide skal spørres om de blir utsatt for fysisk eller psykisk vold. Dette er en viktig kartlegging. Det må skapes trygghet og tillit for at et slikt tabubelagt spørsmål stilles.

Utfordringen, slik jeg er kjent med problemstillingen, er hvilke tiltak en rår over der det avdekkes vold mot mor og dermed også mot det ufødte barnet. Dette blir da en risikofamilie, og hvordan er overføring av informasjon til dem som skal følge opp barnet etter fødselen?

Hva trenger en liten baby?

Omsorg, trygghet, ro, nærhet, kjærlighet, hudkontakt, varme blikk, mat og stell. Å bli møtt på sine følelser og behov, bli trøstet, oppleve trygge kjærlige hender som bærer og vugger varsomt, høre foreldrenes rolige stemme. Dette er grunnstammen for resten av livet. Tillit og trygghet bygges.

Gråten er en stor del av barnets kommunikasjon, den er intens, den er biologisk og skal få omgivelsen til å reagere. Du føler mestring når barnet roer seg i dine armer, men hva skjer om du gjør alt du kan og barnet fortsatt gråter? Du blir redd, bekymret, er noe galt med barnet mitt? Er han syk? Kan han dø?

Den rolige idyllen der mat, søvn og ro har preget døgnet, kan plutselig endres til et kaos av frustrasjon, redsel, mislykkethet, krangel med partner om hvem som er mest sliten osv. De fleste står i dette på gode ivaretagende måter og trøster barnet sitt. Men hos noen går det helt galt.

Hvordan kartlegges risikofaktorer?

En ny sak i mediene nå: En tre måneder gammel baby sannsynlig mishandlet til døde av en eller begge foreldrene. Barnet har ferske og eldre skader og livet sto ikke til å redde.

Hvordan kartlegger helsevesenet risikofaktorer hos nybakte foreldre? Hva vet vi om deres forståelse og kunnskap om barnet sitt? Hva vet foreldrene om hva barn tåler?
Barn som gråter intenst i timevis, foreldrene som mangler søvn, de krangler, og hvilke andre triggere har de? Hvordan var deres oppvekst? Hvordan ble de møtt og forstått og har de fått utviklet sin mentaliseringsevne?

Så smeller det: Barnet filleristes, alt innebygd raseri tas ut på et forsvarsløst lite barn. Aggresjonen øker og barnet kan bli kastet i sengen og slått, klemt og ristet. Alvorlige skader kan oppstå: livslang funksjonshemning, og i noen tilfeller dør barnet av påførte skader. Det er sjelden vitner til mishandlingen, andre enn foreldrene selv.

Kan vi forebygge at dette skjer?

Rutiner for veiledning

I New York ble antall tilfeller av filleristingsyndromet halvert etter at man innførte et program der alle foreldre til nyfødte ble instruert i behandlingen av babyen med vekt på hva de ikke tåler. (Ref Torleif Rognum, professor i rettsmedisin.)
Frimurerorganisasjonen har gitt en million kroner til helsesøstertjenesten for å sette inn tiltak mot vold mot barn fra null til ett år. Det jobbes nå med materiell til foreldre, både film og informasjon, samt verktøy for helsesøstre til å snakke med foreldrene om et så alvorlig tema.

Svangerskapet er en arena for å ha fokus på dette. Barselavdelingen må få gode rutiner som når alle med veiledning og informasjon. Helsestasjonen må bli bedre til å finne risikofamilien: tidlig hjembesøk, flere hjembesøk, spedbarnsteam og barnevern må få en åpnere dialog rundt familien og dra i samme retning. De må bruke hverandres unike kompetanse på tvers av faggrupper.

Snakk om barnets gråt

Samtalen på hjembesøk må vies fokus på foreldrenes forståelse for barnets uttrykk og behov, og gråten må snakkes om! Hva gjør du når barnet gråter? Hvordan trøster du? Hva kjenner du når gråten ikke stopper? Kan du bli irritert, sint, skrike? Blir du så trigget at du er på vei til å riste henne, ta barnet hardt, kaste det i sengen?

Tabubelagte spørsmål, men vi må snakke om dem. Det vil gi en bevisstgjøring hos foreldrene, og de får lettet på sin skamfølelse. Vi må gi alternativ til filleristing når det «klikker»: Gå ut av situasjonen. Ingen barn dør av gråt. Ring til noen: familie eller fagfolk. I verste fall ring 113 så du får snakket med noen.

Foreldrene trenger informasjon om hva barn tåler, konsekvens av filleristing og alvorlig skade. Skulle vi hatt døgn åpen hjelpetelefon? Muligheter for avlastning og hjelp i familien?

Sjelden vitner til vold mot barn

Professor i nevrokirurgi Knut Wester stiller i en kronikk i Aftenposten 8. januar spørsmål ved feildiagnostisering i noen av «Shaken baby syndrom»-tilfellene. Han uttrykker bekymring for at barn mister relasjon til foreldrene i en lang undersøkelsesfase og der foreldrene kanskje ikke har påført barnet skade.

Han sier: «Inntil nylig har to medisinske funn (blod mellom hjernens overflate og skallens innside, samt øyenbunnsforandringer) blitt ansett som bevis på at barnet er mishandlet, selv om slik mishandling verken er observert eller erkjent.»
Hvordan kan en bevise vold mot barnet/ røff håndtering. Det er sjelden eller aldri vitner til vold i nære relasjoner. Det er lite hjelp i kontakt med foreldrene hvis barnet er i livsfare. Og i straffesaker er det få tilståelser av at noen har utøvd vold. Det kan bli ord mot barnets skader og smerte.

Skal man gamble på å sende barn hjem med foreldrene når barnet har slike skader og foreldrene benekter at vold har forekommet?

Kommer et barn til sykehus med alvorlige skader, må en trygge barnet, gi helsehjelp og politiet må etterforske og kartlegge årsaken til skaden. Jeg har ikke kunnskap til å si at slike skader kan ha annen årsak, men en blødning kommer vel ikke uten en røff håndtering?

Ja, det tar for lang tid med etterforskning, rettsmedisin, sakkyndig osv., og her er stort forbedringspotensial.

Vil du lese mer om Solveig Ude?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Baby
  2. Vold
  3. Familie
  4. Barnevern

Flere artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    Retten er sikker på at en av foreldrene påførte «Jakob» 19 ribbensbrudd. Likevel blir ingen dømt for volden.

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Jakob» hadde blåmerker på brystkassen. Da slo helsesøsteren alarm.

  3. NORGE
    Publisert:

    Filleristing av baby: seks års fengsel

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Når ingen av foreldrene dømmes for volden, er det et svik mot «Jakob», skriver Inge D. Hanssen.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Filleristing av barn: Dette kan gjøre det lettere for retten å komme frem til riktig avgjørelse

  6. NORGE
    Publisert:

    – Jeg er rystet og sjokkert over at ingen ble dømt for vold i denne saken