Justisministerens monstre | Tor Langbach

Overgripere har hverken horn eller geiteklover, tvert imot er de en far, en hjelpsom arbeidskamerat, en godslig onkel, en hyggelig nabo.

Hvis jeg en dag, etter at alderen har tatt kontroll over mine kognitive evner, får beskjed om å gå ned i kjelleren og hente en spade, er det fint om noen minner meg på hva en spade faktisk er. Svaret «en spade er en spade» vil ikke hjelpe meg mye.

Men hvis noen forklarer meg at en spade er et «manuelt graveredskap med metallblad og metallbeslått skaft», vil det gjøre leteoppgaven lettere; da slipper jeg å komme trekkende med spett og hakker.

La oss nå si at jeg heller skulle lete etter et monster. «Monster», ville noen da sikkert ha forklart meg, er en betegnelse for fabeldyr og uhyrer som ofte dukker opp i mytologi, legender og skrekkfiksjon, med andre ord ikke en utpreget menneskelig skapning. Med nervene i helspenn ville jeg da tatt meg ned i kjelleren, iført lykt og våpen, og sett etter en slik skapning i skap og skuffer og bak gressklipperen. Jeg håper inderlig jeg ikke vil finne noe.

• Listhaug: Vil stoppe «monstrene på nettet»

Justisministerens monstre

Vår nyslåtte justisminister har fastslått at å voldta barn er helt forkastelig – det er ikke vanskelig for noen å være enig i det – og disse overgriperne kaller hun nettopp «monstre». Hun har sagt at denne ordbruken gir et tydelig signal til overgripere om at politiet kommer til å prioritere disse sakene, og hun mener at ordbruken vil avskrekke noen som vurderer å forgripe seg på barn.

Nå tror jeg ikke våre politimestere gjennomgikk en kollektiv oppvåkning gjennom statsrådens utspill og kastet om på politiets prioriteringer. Jeg vil tro politimesterne har lest riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv, hvor det heter at politiet skal prioritere «alvorlige seksuallovbrudd, herunder misbruk og overgrep mot barn på nettet».

Jeg vil også tro at overgripere fra før var særdeles klar over at politiet er etter dem. Også overgripere leser nyheter og har garantert hørt om Operasjon Dark Room og Operasjon Duck. Jeg tror ikke at potensielle overgripere ble mer skremt av å bli kalt monstre.

Les også

Aftenposten mener: Listhaugs monsterjakt vil kreve ressurser

Hverken horn eller geiteklover

Men for dem som skal ned i kjelleren og lete, blir dette problematisk. Overgripere har hverken horn eller geiteklover, tvert imot er de en far, en hjelpsom arbeidskamerat, en godslig onkel, en hyggelig nabo. De overgriperne jeg har møtt har vært nærmest skremmende vanlige og menneskelige, selv om en del av dem har fremstått som stakkarer, men ingen som siklende, savlende monstre.

Og når mor ser far gå ned i kjellerstuen for å «jobbe litt med dataen», er det far hun ser – ikke et monster. Barnet ser den ellers snille og gavmilde onkelen som likevel gjør ting barnet helst skulle ha sluppet, og ser neppe et monster. Monsterbegrepet hjelper oss ikke i letingen.

Folk skal behandles med respekt

Det er helt sentralt at både politi og domstoler behandler folk med respekt, uansett hva de har gjort. Vi kan grøsse og bli sjokkert over hva folk finner på, og dømme dem til lange og fortjente straffer, men i en rettsstat skal vi opptre på en verdig måte. I 22. juli-saken gjorde vi det på imponerende vis. Jeg er overbevist om at ingen aktor i dette landet vil kalle en tiltalt for et monster, og om det skjedde, ville ikke vedkommende slippe fra det uten reven pels.

Da er det ikke bra at justissektorens leder går ut på denne måten.

Mer om justisministerens bruk av monsterbegrepet:

• Siri Søftestad: Barneovergriper: Monster eller menneske?
• NRK Dagsrevyen: Se justisminister Sylvi Listhaug forklare hvorfor hun kaller barneovergriper for monstre
• Trine Skei Grande om Listhaugs monsterbeskrivelse: Jeg ville aldri brukt det ordet

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.