Debatt

Alderen jobber så stille, så stille | Gerd Østmoe

  • Gerd Østmoe
    Gerd den gamle (83)

Jeg hadde tidligere ingen redsel for å bli gammel, tenkte meg et eldrehjem, gjerne med hvite gardiner og geraniumer i vinduet, eget rom, en felles spisesal, en stue hvor en kunne møte andre og ikke minst: Trygghet! Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

«Mr. Alder» er en tyv som lister seg frem til oss på gummisåler og som stjeler så lydløst, så umerkelig, at vi nesten ikke merker det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Så en dag møter det oss i speilet, en person med grått hår, rynker og diverse forandringer. Det er blitt dårligere hørsel og dårligere syn. Det er blitt smerter i ledd og et mer sakte tempo på det meste. Og da vet man det: Kroppen er i ferd med å bli degenerert! Skrekk og gru!

«Mr. Alder» jobber, så stille, så stille.

Det er et kategorisk imperativ at alle på denne vår jord må igjennom det, for slik er naturen, ingen har overlevd. Det er vondt, det er smerter, det er hjelpeløshet og ofte multidiagnoser. Allerede før jeg havnet på sofaen, merket jeg at ting var annerledes. Jeg var blitt gammel, og det var som om omverden også hadde forandret seg. Ute på gaten eller i butikken følte jeg meg med ett gjennomsiktig. Jeg følte likegyldige blikk registrere meg som «gammel» og passere med glass i blikket (hårsår?).

En hær av gamlinger

Du får en følelse av å bli puttet inn i én stor bås: «Gamlingbåsen».

Gamlinger med grått hår, krykker og rullestoler. Og en av dem er du selv!

Du mister førerkortet ditt, og vips, der forsvant en god del av identiteten din. Og du er med ett i en helt annen situasjon, med stor avhengighet til andre!

Man hører stadig i mediene om hvor kostbar man er for samfunnet. Og noen ganger er det nesten så man skammer seg over å leve, over å være gammel. Man er ikke med. Det samme gjelder for den såkalte «Eldrebølgen».

Du ser for deg en hær av gamlinger med grått hår, krykker og rullestoler.

Vet ingen ting om fremtiden

Man hører stadig i mediene om hvor kostbar man er for samfunnet. Og noen ganger er det nesten så man skammer seg over å leve, over å være gammel. Man er ikke «bærekraftig».

Man kjenner seg av og til som en tigger! Selv om man vet at man har jobbet hardt gjennom hele livet og bidratt til fellesskapet.

Jeg føler angst ... Også fordi jeg befinner meg i en situasjon der jeg ikke vet hvor jeg kan bli plassert hvis jeg blir så syk at jeg blir sengeliggende.

Det er vondt og usikkert å ikke vite noe om sin egen «fremtid». Jeg har prøvd å spørre litt om alternativene, men føler at ingen har svarene.

Mange mener tilsynelatende at nå skal alle kunne bo hjemme, for man kan jo få hjemmehjelp opp til 12 ganger i døgnet! Jeg tenkte: Hvor praktisk er det, hvor dyrt blir det og hva slags liv er det?

Hvem styrer systemet?

Jeg hadde tidligere ingen redsel for å bli gammel, tenkte meg et eldrehjem, gjerne med hvite gardiner og geraniumer i vinduet, eget rom, en felles spisesal, en stue hvor en kunne møte andre og ikke minst: Trygghet!

Men det synes som vi ikke har et slikt sted i Nes kommune hvor jeg bor.
Jeg skriver dette fordi de som er gamle, nesten aldri ytrer seg om hvordan det er, orker kanskje ikke og det blir så feil at det bare er taushet fra den kanten.

Man må nemlig oppleve det selv for å vite!

Noen må fortelle! Vi har et demokrati, men jeg er likevel usikker på hvem som har makten og styrer «systemet», hvem tar beslutningene og hvem har ansvar for å informere og opplyse oss?

Vi blir eldre og «Mr. Alder» er nådeløs!

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Den drepende eldrebølga | Åshild Ulstrup

  2. Les også

    Gammel, grå – og fortsatt homo | Janne Bromseth og Monica Bothner

  3. Les også

    Opp av sofaen | Therese Sollien

Les mer om

  1. Hørsel
  2. Angst
  3. Eldreomsorg
  4. Eldrebølge