Debatt

Dagens kortinnlegg, onsdag 7. mars

  • Debattredaksjonen

I dagens korte debattanlegg møter Aftenpostens kunstanmelder kritikk, skogbruk i klimaperspektiv, schizofreni, Melgaards dødshus og arbeidet til den gode søster Anne drøftes, også.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lavmål av en anmeldelse

Er det mulig å slå opp en anmeldelse av en kunstutstilling over to sider, uten å omtale utstillingen, men i stedet påpeke kunstnernes påståtte dårlige seksualmoral?
Aftenposten klarte det mandag 26. februar i anmeldelsen av «Med lukkede øyne – Gauguin og Munch» i Munchmuseet, skrevet av Danby Choi.

«Anmeldelsen» til Choi er ikke det den utgir seg for å være, men en tendensiøs synsing om moral og andre forhold som ikke har noe med kunsten å gjøre, om to av kunsthistoriens største maleres angivelige utnyttelse av kvinner, eller helst unge kvinnelige modeller. I sitt moralske og moteriktige #meetoo-korstog har han glemt kunsten.
Choi skriver at de to kunstnerne avbilder «lettkledde jenter ned i 12-årsalderen». Piken i Edvard Munchs «Pubertet» er for øvrig naken! Det ikoniske bildet er en del av Munchs «Livsfrisen» med andre verk som «Vampyr», «Madonna» og «Skrik». Choi omtaler Paul Gauguin, som skapte et kunsthistorisk skille gjennom syntetisme eller symbolisme, som en «syfilisbærende seksualforbryter».
Hans bakgrunn som bankmann blir trukket frem i negativ retning, og at han forlot kone og barn for å egne seg til kunsten på Tahiti, hvor anmelderen antyder at han misbrukte innfødte unge piker, ikke bare malte dem. Hva med van Gogh, som ble maler i godt voksen alder etter en periode som blant annet prest og gallerist og som levde sammen med en hore og hennes barn?
Choi skriver at vi kanskje har gått lei av Munch, og at bildene av ham og Gauguin er «utdaterte». Er det mulig å skrive dette mens vi holder på å bygge Norges mest prestisjetunge kunstmuseum? De av oss som er interesserte i kunst er ikke lei av Munch, og vil aldri bli det.
Jeg venter en god og saklig anmeldelse i Aftenposten av utstillingen.

Robert Sørensen, Rodeløkka


Skogbruk i et klimaperspektiv

Den 14. februar hevder jeg i et innlegg i Aftenposten at produksjon og bruk av biodrivstoff basert på massevirke fra skogen er et negativt klimatiltak med store CO₂-utslipp.
Norges Skogeierforbund (NS) svarer i et innlegg 23. februar at mitt innlegg mangler det langsiktige perspektivet på klimautfordringen. Problemet er imidlertid at det korte kretsløpet på ca. 100 år er for langt og at det kreves mye energi med utslipp i produksjonen av biodrivstoff. Klimaforskerne har beregnet at vi med dagens CO₂-utslipp i løpet ca. 20 år bruker opp det totale karbonbudsjettet for å
unngå en temperaturstigning på 1,5 grader. Vi har derfor kort tid på oss til å redusere utslippene.
NS hevder også at biodrivstoff bare skal produseres på grener og topper som ellers ville ligge igjen i skogen og råtne med utslipp av CO₂. Grener og topper ligger normalt igjen i skogen i Norge og gir gjødning til skogbunnen for vekst av ny skog. Det produsentene imidlertid har tenkt å bruke er massevirke. Altså den del av flatehugsten som er av en slik kvalitet at den ikke kan brukes til trelast (ca. 30 prosent) og i tillegg treflis og annet avfall fra sagbrukene.
Det beste for klimaet er at mest mulig av massevirket går til varige produkter som sponplater, isolasjonsmateriale, bioplast, biokull til jordforbedring eller industriprosesser, papir og pappemballasje til erstatning for plast, alt med gjenvinning eller direkte brenning hvis andre alternativ ikke finnes. Trelast kan erstatte andre ikke utslippsfrie byggematerialer som stål og betong.
Alternativet til biodrivstoff er ikke fortsatt bruk av fossilt brensel, men så raskt som mulig å gå over til bruk av fornybar eller annen utslippsfri elektrisitet ved hjelp av batterier eller hydrogen.
Fremtiden er elektrisk. Elektriske biler, varebiler, lastebiler, busser og anleggsmaskiner kommer nå for fullt.

Erik Fleischer


Schizofreni

Diagnosen schizofreni er et overgrep og en fornærmelse, skriver Lars Olle Engaas i Aftenposten 2. mars som respons på kronikken om schizofreni av Jan Ivar Røssberg og Ole A. Andreassen. Engaas mener det ikke finnes vitenskapelig bevis for tilstanden.

Det er nok ikke riktig. Prototypen på schizofreni er beskrevet fra tidenes morgen. Den skilte seg fra andre psykiske lidelser fordi de rammede gradvis fikk svekkede fornuftsbaserte (kognitive) funksjoner. Av disse grunner ble lidelsen fra 1860 kalt dementia praecox (ungdomssløvsinn). I 1871 ble hebefreni innført som betegnelse (etter ungdomsgudinnen Hebe). Betegnelsen schizofreni ble innført i 1911.
Schizofreni har en høy arvelighet (ca. 70 prosent) og forekommer like hyppig overalt i verden.

Ved schizofreni er det endringer i hjernen, bl.a. vist av kronikkforfatterne, tidlige tegn på nevrologiske forstyrrelser, forøket forekomst av en rekke legemlige sykdommer samt altfor tidlig død. Alt dette uten at de rammede har fått legemiddelbehandling. Ved schizofreni reduserer antipsykotiske legemidler dødelighet, mens ved andre lidelser som f.eks. bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse) har ikke antipsykotika samme effekt. Også psykologisk og sosialt vil det delvis være forskjeller i behandlingen.
Basert på systematisk forskning har derfor den internasjonale klassifikasjonen av sykdommer og lidelser (ICD-11), beholdt betegnelsen schizofreni. Men schizofreni oppfattes ikke lenger som én lidelse, men som et spekter av ulike lidelser med delvis ulikt forløp hvor også behandlingen kan variere, men samtidig med en del felles trekk.

Engaas har derfor rett i at det i fremtiden er mulighet for andre betegnelser for de ulike former av schizofreni.

Ulrik Fredrik Malt, MD, professor emeritus, avdeling for psykosomatisk medisin, Universitetet i Oslo


Hvem var søster Anne?

Lørdag 3. mars intervjuet Anne Lindmo Olav Thon på NRK. Hun spurte ham hvorfor fondet han har opprettet støttet medisinsk forskning. Det, sa han, skyldtes at han som gutt hadde møtt søster Anne som fortalte ham om det spennende som skjedde innen legevitenskapen.
Det ble ikke sagt noe om hvem søster Anne var. Hun var Røde Kors søster og het Anne Kathrine Pedersen (1882 -1959) og var min tante og gudmor.
I 1930-årene var hun en myndig oversøster på Rikshospitalet. I Hallingdal hadde hun også hjulpet Engebret Dusegard og familie. Som takk kunne hun disponere et hus om sommeren i Djup. Søster Anne var ugift så de som hadde glede av huset var hennes familie. Derfor tilbrakte jeg og min bror Thor mange somre rundt 1945 i Djup. Her hadde også Thon sine setre.

Søster Anne ble også kalt moder Anne. Hun var kunstinteressert, og hun hjalp både Herman Wildenvey og Henrik Sørensen. På en kulltegning av Gudrun skrev Sørensen i 1941: «Til hele verdens søster Anne fra en av hendes tusen kjærester.»
Søster Anne fikk både Kongens fortjenestemedalje i gull og Røde Kors hederstegn.

Bjørn Pedersen, professor emeritus Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo


Taktisk spill om Kikut-tomten

Snøhetta-grunder Kjetil Trædal Thorsen sier i Dagsnytt 18 at Selvaags bolig for Bjarne Melgaard på Kikutkollen ikke kan stå på noe annet sted.
At prosjektet har en kontekstuell tilknytning til stedet gir ingen selvskreven rett til å ta landskapet knyttet til Munchs Ekely i bruk. Ei heller ingen rett til å bygge der, selv med Riksantikvarens dispensasjon. Deler av kollen er regulert til boligformål og omfatter landskapet, Munchs atelier og kunstnerkolonien.

Denne delen er fredet og kan ikke bebygges. Resten av kollen er regulert til friområde. Det er her man vil bygge. Thorsen påstår, i beste fall i villfarelse, at: «Området er regulert til boligformål». Det stemmer ikke. Det må altså en omregulering til før bolig for Melgaard kan bygges. Det politiske miljø må med andre ord prioritere et eksklusivt kunstprosjekt fremfor et friområde.
Prosjektet ble hevdet å ligge 400 meter fra Munchs atelier og at det ikke vil bli synlig derfra. Den målte avstand er 150 meter. Bygningen er nærmere tolv meter høy og vil tvert om bli godt synlig.

Videre hevder han at Munchs villa ble revet for å gi plass til kunstnerboligene på Ekely.

Dette er heller ikke riktig. Den ble revet lenge etter at kunstnerkolonien ble reist. Det ligger ingen boliger på denne hustuften i dag. Thorsen sier også at Munch ikke hentet ett eneste motiv fra Kikutkollen. Det er det imidlertid godt dokumentert at han virkelig gjorde. Til sist insinuerer han at det handler mer om angrep på en omstridt kunstner enn forsvar av Munchs minne. En urimelig påstand.
Det ser ut til at strategien er å skape så stor entusiasme om et kunstprosjekt, ispedd i beste fall upresisheter, at allmenne interesser og minne om Munchs Ekely må vike.

Bjørn Cappelen, Oslo


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kultur
  3. Anne Lindmo
  4. Olav Thon
  5. Kunstanmeldelse