Kort sagt, søndag 25. mars

Psykologiutdannelsen ved ELTE i Budapest og bankenes nettsider. Dette er dagens kortinnlegg.

Pasienter må ha forrang foran studenter!

I sitt motsvar til Nissen-Lie, Torgalsbøen og Runds kronikk 13. mars skriver studentene fra psykologiutdanningen ved ELTE i Budapest at ett år med etterutdanning er nok for å sidestille deres utdanning med profesjonsutdanningen i Norge. Dette stemmer ikke.

Ifølge ELTEs nettsider kreves det en bachelorgrad i psykologi eller psykologirelaterte fag for å bli tatt opp til masterprogrammet i klinisk helsepsykologi. Ved Universitetet i Oslo er det kun få emner som overlapper mellom profesjonsutdanningen og bachelorprogrammet. De tre første årene av profesjonsstudiet gir en inngående forståelse av klinisk rettet normalpsykologi, som integreres med klinisk teori og praksis de tre neste årene. Ferdighetstrening under veiledning skjer gjennom hele studiet, og hovedpraksis alene er på 700 timer.

Den store forskjellen er at integrering av teori, praksis og ferdigheter skjer over en toårig masterutdanning ved ELTE, mens det i Norge skjer over et seksårig studium spesialisert for det norske helsevesenet.

Selv om ventelistene i Norge er lange og behovet for flere psykologer er stort, vil det være uklokt av helseminister Bent Høie å senke kravene for hvem som kan kalle seg psykolog. Fagpanelet anbefaler et intensivt opplegg på minimum 2,5 år som det eneste faglige forsvarlige, og vi må gå ut fra at statsråden tar dette til etterretning. Pasienter må kunne være trygge på at det er kompetanse som møter dem i helsevesenet.

ELTE-studentenes situasjon er utvilsomt vanskelig, men pasienter må ha forrang for studenter!

Vera Waldal Holen og Ingelin Hansen, profesjonsstudenter ved psykologutdannelsen, Universitetet i Oslo

Bankenes nettsider

Torgeir Knutsen setter i to artikler i Aftenposten, 13. og 17. mars, fokus på de ca. 400. 000 av oss som av ulike grunner ikke bruker internett. Det er fortjenstfullt, for denne gruppen klager lite. Aksjonen «Jeg vil ha slippen min», var et unntak. Det handler om å ha oversikt og kontroll over egen økonomi uten å måtte be om hjelp fra andre. Nå, som stadig mer av transaksjonene skjer kontantfritt og til dels automatisk, betyr det i praksis å bruke nettbank. Tross mange kloke ord om å bevare såkalte analoge tjenester og mer opplæring av eldre, syns jeg det var et relevant tiltak som ikke kom frem.

Mange av oss gamle ser dårligere enn før. Vi skjelver kanskje på hendene og er ikke så kjappe og fleksible i tankegangen som før. Det er ting vi må akseptere. Men hva gjør bankene for at vi skal kunne bruke nettbank med våre svakheter og skavanker? Flere nettbanksider jeg har vært inn på har vært unødig vanskelige for oss.

• Overlesset med reklame og unødvendige opplysninger.
• Liten skrift på det brukeren er interessert i.
• Mange og små pekefelt på siden, så det er lett å bomme med en skjelvende pekefinger. Man havner på en helt annen side og da er det lett å miste motet for en som er uvant med data.
• Det er også noe med responsen man får, om det skjer noe der man «holder på» eller om svaret kommer et helt annet sted, eventuelt utenfor skjermen.

Nå gjelder ikke dette bare nettbankenes sider, også offentlige etater har forbedringspotensial.

Jeg tror at bankene må ta innover seg vanskelighetene de 400.000 møter på internett og virkelig gå inn for å gjøre nettbankene «universelt tilgjengelige» tilsvarende offentlige bygg. En ekstra plage for mange i denne gruppen er langsom og usikker internettforbindelse. Da bør de slippe å bruke lang tid på å laste ned fancy egenreklame for banken før aktuell side kommer frem.

Alfred Holmberg, pensjonist, Snåsa