Jo, vi er Quislings barn | Eirik Eiglad
Ingen i dagens Norge har direkte skyld i jødeforfølgelsene. Men vi tilhører den kulturen som muliggjorde tilintetgjørelsen av de europeiske jødene.
Den israelske ambassadøren Raphael Schutz vekket harme da han i nylig kritiserte nordmenn han mente nedstammet fra Quisling. Jeg forstår ikke at dette er så problematisk. Vi er jo faktisk Quislings barn.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Partiet Rødt krevde umiddelbart at ambassadøren skulle sendes hjem. SVs Karin Andersen mente tydeligvis at alt som hadde kommet frem i disse debattene bare var legitim kritikk. Selv Høyres Michael Tetzschner var indignert: Quislings tanker og dens tilhengere var en politisk utgruppe før, under og etter krigen, hevdet han. Det er få ting som opprører oss mer enn å bli minnet på vår antisemittiske historie.
- Les om protestene mot Schutz’ Facebook-innlegg: Høyre reagerer på Quisling-uttalelse fra Israels ambassadør
Vårt politi sendte jødene i døden
Nå er det jo selvsagt ikke slik at alle nordmenn er nazister. Det er heller ikke slik at vi nedstammer direkte fra Vidkun selv. Det er ingen i dagens Norge som har direkte skyld i jødeforfølgelsene eller Holocaust. Men vi tilhører den kulturen som muliggjorde tilintetgjørelsen av de europeiske jødene. Det var vårt politi, våre embetsmenn og våre naboer som sendte de norske jødene til sin død.
Politiet ber norske jøder om unnskyldning
Dette er egentlig ikke kontroversielt. Det er en del av historien vår.
Ambassadøren mente seg feilsitert og ville ikke hevde at alle nordmenn nedstammet fra Quisling. Han siktet til konkrete uttalelser som sidestiller Israels politikk med Nazi-Tyskland, som hevder det er blodtørst som driver israelere til å drepe palestinere og som mener Israel ikke er en legitim stat.
Schutz mente – helt korrekt – at dette var særdeles usmakelige påstander fremsatt av mennesker som burde vite bedre. For Schutz var det innholdet i disse uttalelsene som beviste slektskapet til Quisling.
Nordmenn har et spesielt ansvar
I motsetning til Schutz mener jeg at alle nordmenn er Quislings barn, men jeg mener samtidig at dette er helt uproblematisk. Så lenge vi er oss denne antisemittiske arven bevisst, kan den bare styrke vår selvinnsikt og hjelpe oss til å ta ansvar for tidligere generasjoners ondskap og dårskap.
Dette er ikke et spørsmål om arvesynd eller kollektiv skyld. Nordmenn i dag har selvsagt ikke skylden for Quislings regime. Men vi har samtidig et helt spesielt ansvar. Det skjedde her, det skjedde hos oss, og dette er noe som angår oss alle. Siden antisemittismen har formet vår historie, bør denne erkjennelsen forme vår fremtid.
Vi er barn av ideologier
Dette ansvarsprinsippet gjelder selvsagt ikke bare nordmenn, men også andre religiøse, etniske og ideologiske grupperinger.
Kirkeledere som i dag fornekter Israels rett til å eksistere, har ikke tatt oppgjør med Martin Luthers jødehat. Polakker som fraskriver seg ansvaret for landets dødsleire, har ikke tatt et oppgjør med polsk antisemittisme. Kommunister som krever Israels undergang, har ikke tatt et oppgjør med Stalins antisionisme. Vi er barn av tradisjoner og vi er barn av ideologier.
Økende antisemittisme og antisionisme
Men det dreier seg jo ikke bare om noen løse påstander i sosiale medier. Hva er det som har skjedd i den norske offentlige debatten de seneste tiårene som kan forklare ambassadørens krasse uttalelse?
Kan det ha vært den grovt antijødiske kronikken Jostein Gaarder skrev i 2006, som mobiliserte hele det intellektuelle Norge til hans støtte? Kan det ha vært de voldsomme antijødiske opptøyene i Oslo 2009, som gikk helt under radaren til det offentlige Norge? Sikter han kanskje til bordingen av Mavi Marmera i 2010, som viste Medie-Norges slagside? Eller kan det ha vært mer nylig, der den veldige norske fagbevegelsen gikk inn for å boikotte verdens eneste jødiske stat?
- Forfatter Jostein Gaarder nyanserte og beklaget senere formuleringer i sin kontroversielle kronikk fra 2006, men debatten om den blusset opp igjen i 2014.
Det kan ha vært alle disse eksemplene. Schutz uttalte seg kanskje både krast og klønete, men ytringene falt ikke i et vakuum. Det har skjedd dramatiske endringer i den norske offentlige debatten de siste årene. Åpenbare antisemittiske og antisionistiske standpunkter blir i økende grad fremsatt og anerkjent som «legitim kritikk». Dette er holdninger som tidligere begrenset seg til ekstreme miljøer.
Ekstreme holdninger vinner terreng
Slik sett skal man ikke forvente altfor mye av Rødt, som alltid har hevdet at okkupasjonen startet i 1948 og at Israel bare er et kolonialistisk brohode i Midtøsten. Dette partiet henger fast i tradisjoner som har båret frem notoriske antisionister som Peder Martin Lysestøl og Trond Ali Lindstad. Deres krav om at ambassadøren skal utvises kan derfor ikke tillegges noen vekt. Men disse ekstreme holdningene vinner terreng i Norge, og dette burde bekymre flere enn den israelske ambassadøren.
Påstander om at den jødiske okkupasjonen begynte i 1948, at Israel er en apartheidstat, eller at Israels politikk kan sammenlignes med Nazi-Tyskland, er ikke bare feilaktige og usmakelige – de er livsfarlige. Slike holdninger må aktivt motarbeides. Vi er Quislings barn. Ansvaret hviler på våre skuldre.
Oppdatert med lenke til Karin Andersens uttalelser.
