«Det var vårt politi, våre embetsmenn og våre naboer som sendte de norske jødene til sin død. Dette er egentlig ikke kontroversielt. Det er en del av historien vår.» Ordene tilhører skribent Eirik Eiglad (Aftenposten 11. april). Vi er alle «Quislings barn», sier han, selv om ikke «alle nordmenn er nazister».
- Debatten om arven fra Quisling og ansvaret for de norske jødenes skjebne under krigen startet med et Facebook-innlegg fra Israels ambassadør i Norge:
Israels ambassadør kaller nordmenn for etterkommere av Quisling
Tidligere er brukt formuleringer som «vi (det norske sivile samfunn) lot det skje», noe som også er uhyre problematisk og i strid med alt vi vet om en sivilbefolknings mulighet til å stå imot dødelig totalitær maktbruk av den type Norge var utsatt for i det aktuelle året 1942.
Men Eiglad går lengre: Den norske kvinne og mann «sendte de norske jødene til sin død». Hvis ikke dette er kontroversielt, har vi som historikere tapt, og forståelsen av hva det vil si å være okkupert, har havarert.
Ahistorisk og forvirrende
Denne «nasjonale sjølvpiskinga», som avdøde professor Olav Riste kalte dette fenomenet, har pågått lenge. Det serveres en graut av «norsk», uten presisering, delaktighet i den verste forbrytelsen under krigen. Det er ahistorisk og forvirrende, ikke minst for dagens ungdom som skal prøve å forstå hva som var nazismens innerste vesen.
Hva sier disse påstandene om innsikten i nazismen som historisk fenomen? Hvilke offer forlanger en fredsgenerasjon av krigsgenerasjonen i deres møte med kanskje den verste forbrytelsen i menneskehetens historie?
- Hans Wilhelm Steinfeld: Nei, vi er ikke Quislings barn
Landet ble hærtatt i 1940 av en militærmakt som hadde tilleggsambisjoner: Okkupanten skulle nazifisere Norge, og dessuten skulle de løse landets «jødeproblem», som jo ikke fantes, men tankegodset bakom lå innbakt i nazismens vesen. Hvordan og når denne «løsningen» skulle gjennomføres for Norges del, var aldri sagt fra Berlin.
Dødsstraff for å hjelpe jøder å flykte
I mellomtiden ble jødene forskjellsbehandlet, trakassert, arrestert, sluppet ut igjen, håp gjenoppsto, og håp brast. Lovlig valgte norske myndigheter satt i London uten mulighet til å gripe inn. Quisling med sin «regjering» var antisemitter og pådrivere. NS-medlemmene var – i varierende grad – ideologiske antisemitter og må ta sin del av ansvaret.
Norske kvinner og menn som ikke var infisert av nazismen, og det var godt over 95 prosent, bivånet med vantro det som skjedde, til tross for at de selvsagt ikke kunne vite hva som ville bli jødenes endelige skjebne.
De hadde sett lærere bli arrestert og stuet sammen i et lasteskip, de så stadig arrestasjoner av motstandsfolk, de så etter hvert studenter og offiserer bli sendt ut av landet i tysk fangenskap. De leste jevnlig i avisene om henrettelser av nordmenn. Det var dødsstraff for å hjelpe jøder på flukt. Likevel har historiker Ragnar Ulstein dokumentert redningen av over tusen jøder, utført av norske kvinner og menn.
Tidsvitnene er sterkt savnet
La det være klart: Det var den tyske okkupasjonsmakten «som sendte de norske jødene til sin død», helt i tråd med den nazistiske ideologi. Landets lovlige politiske ledelse var satt ut av spill, og de som engasjerte seg for å hjelpe jøder, levde selv i konstant fare for å bli arrestert, torturert, henrettet eller bli deportert til en konsentrasjonsleir i Tyskland.
I dag har vi dessverre ikke Leo Eitinger, Julius Paltiel eller Samuel Steinmann iblant oss, for å nevne noen som kunne ha bidratt med tidsvitnets autoritet. De er sterkt savnet!
Interessert i å lese mer om Norge og andre verdenskrig? Her er noen forslag:
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.