Debatt

Tøv om det norske holocaust | Arnfinn Moland

  • Arnfinn Moland
    Førsteamanuensis

Hvilke offer forlanger en fredsgenerasjon av krigsgenerasjonen i deres møte med kanskje den verste forbrytelsen i menneskehetens historie? spør debattanten. Bildet viser den tyske rikskommissær Josef Terboven (med nazi-hilsen) og ved siden av ham, ministerpresident og NS-leder, Vidkun Quisling. NTB scanpix

La det være klart: Det var den tyske okkupasjonsmakten «som sendte de norske jødene til sin død», helt i tråd med den nazistiske ideologi.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det var vårt politi, våre embetsmenn og våre naboer som sendte de norske jødene til sin død. Dette er egentlig ikke kontroversielt. Det er en del av historien vår.» Ordene tilhører skribent Eirik Eiglad (Aftenposten 11. april). Vi er alle «Quislings barn», sier han, selv om ikke «alle nordmenn er nazister».

  • Debatten om arven fra Quisling og ansvaret for de norske jødenes skjebne under krigen startet med et Facebook-innlegg fra Israels ambassadør i Norge:

Israels ambassadør kaller nordmenn for etterkommere av Quisling

Tidligere er brukt formuleringer som «vi (det norske sivile samfunn) lot det skje», noe som også er uhyre problematisk og i strid med alt vi vet om en sivilbefolknings mulighet til å stå imot dødelig totalitær maktbruk av den type Norge var utsatt for i det aktuelle året 1942.

Men Eiglad går lengre: Den norske kvinne og mann «sendte de norske jødene til sin død». Hvis ikke dette er kontroversielt, har vi som historikere tapt, og forståelsen av hva det vil si å være okkupert, har havarert.

Ahistorisk og forvirrende

Denne «nasjonale sjølvpiskinga», som avdøde professor Olav Riste kalte dette fenomenet, har pågått lenge. Det serveres en graut av «norsk», uten presisering, delaktighet i den verste forbrytelsen under krigen. Det er ahistorisk og forvirrende, ikke minst for dagens ungdom som skal prøve å forstå hva som var nazismens innerste vesen.

Hva sier disse påstandene om innsikten i nazismen som historisk fenomen? Hvilke offer forlanger en fredsgenerasjon av krigsgenerasjonen i deres møte med kanskje den verste forbrytelsen i menneskehetens historie?

Landet ble hærtatt i 1940 av en militærmakt som hadde tilleggsambisjoner: Okkupanten skulle nazifisere Norge, og dessuten skulle de løse landets «jødeproblem», som jo ikke fantes, men tankegodset bakom lå innbakt i nazismens vesen. Hvordan og når denne «løsningen» skulle gjennomføres for Norges del, var aldri sagt fra Berlin.

Dødsstraff for å hjelpe jøder å flykte

I mellomtiden ble jødene forskjellsbehandlet, trakassert, arrestert, sluppet ut igjen, håp gjenoppsto, og håp brast. Lovlig valgte norske myndigheter satt i London uten mulighet til å gripe inn. Quisling med sin «regjering» var antisemitter og pådrivere. NS-medlemmene var – i varierende grad – ideologiske antisemitter og må ta sin del av ansvaret.

Norske kvinner og menn som ikke var infisert av nazismen, og det var godt over 95 prosent, bivånet med vantro det som skjedde, til tross for at de selvsagt ikke kunne vite hva som ville bli jødenes endelige skjebne.

Les også

Cissi Klein er blitt symbolet på hvordan Holocaust rammet norske barn

De hadde sett lærere bli arrestert og stuet sammen i et lasteskip, de så stadig arrestasjoner av motstandsfolk, de så etter hvert studenter og offiserer bli sendt ut av landet i tysk fangenskap. De leste jevnlig i avisene om henrettelser av nordmenn. Det var dødsstraff for å hjelpe jøder på flukt. Likevel har historiker Ragnar Ulstein dokumentert redningen av over tusen jøder, utført av norske kvinner og menn.

Tidsvitnene er sterkt savnet

La det være klart: Det var den tyske okkupasjonsmakten «som sendte de norske jødene til sin død», helt i tråd med den nazistiske ideologi. Landets lovlige politiske ledelse var satt ut av spill, og de som engasjerte seg for å hjelpe jøder, levde selv i konstant fare for å bli arrestert, torturert, henrettet eller bli deportert til en konsentrasjonsleir i Tyskland.

I dag har vi dessverre ikke Leo Eitinger, Julius Paltiel eller Samuel Steinmann iblant oss, for å nevne noen som kunne ha bidratt med tidsvitnets autoritet. De er sterkt savnet!

Interessert i å lese mer om Norge og andre verdenskrig? Her er noen forslag:

Les også

Gunnar Sønsteby – den uforsonlige demokrat | Harald Stanghelle

Les også

Hvilke historier velger vi å fortelle om krigen? | Ivo de Figureiedo

Les også

75 år siden Donau: «Godt dere ikke vet» | Guri Hjeltnes

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust
  3. Vidkun Quisling
  4. Nazisme
  5. Jødehat

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    43.721 nordmenn var fanger under krigen. Her kan du se hvem de var.

  2. DEBATT

    Skal alle nordmenn føle skam for det som skjedde med jødene under krigen?

  3. DEBATT

    Dødsleirene var ikke polske

  4. KRONIKK

    Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg forsto at det jeg holdt på med, innebar dødsstraff.

  5. NORGE

    Quisling ble aldri dømt for sin rolle i drapet på over 700 norske jøder. En boks med gamle aviser peker mot at retten tok feil.

  6. DEBATT

    Milorg alene talte anslagsvis 40.000 ved frigjøringen. Antallet involvert i en form for organisert motstand, var flere ganger så høyt.