Aftenposten bommer om konfliktfaren i Arktis
Det store spørsmålet er ikke nivået på investeringer eller Kinas rolle i Arktis, men hva slags politisk Russland vi vil se når våpnene en gang stilner.
Lørdag 14. mai presenterer Aftenposten situasjonen i Arktis i dramatiske vendinger, og det siteres fra amerikanske planer.
Det er betimelig. Men reportasjen bommer i flere av analysene.
USA er ikke i Norge for å stagge Kina
Aftenposten viser til økt amerikansk interesse for Arktis og at det har kommet flere strategier fra ulike forsvarsgrener de siste årene. USA uttrykker bekymring for Russlands militære oppbygging og peker ut Kina som et nytt problem i Arktis.
I praksis ser vi at USA skiller mellom epler og pærer i sin Arktis-politikk – og Kina utgjør bare en liten del av bildet. I første omgang handler det om at USA skal bygge opp militære kapasiteter og infrastruktur i sitt eget Arktis – Alaska – for å imøtekomme innenrikspolitiske interesser.
Deretter handler amerikansk politikk i Arktis om USAs ønske om å kunne følge Russlands atomubåter og sikre kontroll i Nord-Atlanteren. Til sist har USA, og spesielt Trump i årene 2017–2019, valgt å bruke Arktis-politikk som enda en arena for å snakke om Kina.
Det er ingen tvil om at USA anser Kina som sin største globale trussel. I Norge er det imidlertid viktig å forstå hva som er de reelle konfliktområdene mellom de to maktene, og ikke uten videre kjøpe den amerikanske fremstillingen som skriver den globale kinesiske utfordringen inn i en arktisk kontekst.
«Ressurskappløpet» er allerede avgjort
Det gir et misvisende inntrykk å si at «ingen eier Arktis», slik Aftenposten skriver. Det aller meste av Arktis er nasjonale landområder eller havområder hvor kyststatene har eksklusive rettigheter til ressurser.
Det finnes ett havbunnsområde i det sentrale Polhavet utenfor nasjonal kontroll. Men det er uklart hvor stort dette området vil være etter at yttergrensene for kyststatenes kontinentalsokler er blitt avklart – en prosess som pågår akkurat nå.
Situasjonen er noe annerledes for fiskeressurser. Kyststatenes eksklusive rettigheter strekker seg ut til 200 nautiske mil fra statenes landområder. Det er begrenset med fiskeriressurser i det sentrale Polhavet.
Allikevel har de arktiske kyststatene sammen med fem store fiskerinasjoner utenfor Arktis (inkludert Kina) inngått en avtale om ikke å utnytte ressurser der før man har mer kunnskap om bestandene og før internasjonale reguleringer er på plass.
Ikke et «krigsskipdrama» i nord
Det har skjedd en moderat økning i skipstrafikken i Arktis, knyttet til store ressursutvinningsprosjekter i det nordvestlige Sibir. Men trafikken mellom Stillehavet og Atlanterhavet er langt mindre enn mange hadde ventet for noen år siden. Kinas polare silkevei er fortsatt bare en luftig visjon.
Med den tiltagende issmeltingen er det mulig etter hvert å se for seg skipstrafikk tvers gjennom Polhavet, der Russland ikke har kontroll. Det er ikke automatikk i at det «kommer krigsskip som vil beskytte «sine» handelsskip», som Aftenposten skriver. Det vil avhenge av grad av internasjonal konflikt. I et slikt scenario vil også skipsruter over andre åpne havområder være utsatte.
Den relativt stabile situasjonen i Arktis hviler på det faktum at regionen, i motsetning til manges inntrykk, er velregulert. Helt sentralt står FNs havrettstraktat, som regulerer skipsfart og sikrer kyststatenes ressursrettigheter. I Arktis er det Russland, med desidert lengst kyst og størst kontinentalsokkel, som har mest å tape på at denne traktaten eventuelt skulle smuldre opp.
Etter invasjonen av Ukraina
Krigen i Ukraina har klare konsekvenser for Arktis på flere måter. Forståelsen av hva som er mulig russisk adferd, har endret seg radikalt.
Men isolasjonen av og den forventede økonomiske nedgangen i Russland har også konsekvenser. Det er klart at de ambisiøse russiske planene for økonomisk utbygging i Arktis blir skalert ned eller utsatt. Det betyr at aktiviteten til sjøs også blir redusert.
Og selv om Kina i økende grad viser interesse for våre nordområder og for Arktis mer generelt, er det ikke Kina som setter den sikkerhetspolitiske dagsordenen i nord. Dette på tross av at noen amerikanske analytikere sammenblandet det som skjer i Arktis, og USAs globale interesse for Kina.
Det store spørsmålet er ikke nivået på investeringer eller Kinas rolle i Arktis, men hva slags politisk Russland vi vil se når våpnene en gang stilner. Det vil bli av betydning ikke bare for Arktis, men for hele verden.
