Aftenposten bommer om konfliktfaren i Arktis

Det gir et misvisende inntrykk Ä si at «ingen eier Arktis», slik Aftenposten skriver. Det aller meste av Arktis er nasjonale landomrÄder eller havomrÄder hvor kyststatene har eksklusive rettigheter til ressurser, skriver innleggsforfatterne. Bildet er tatt utenfor Svalbard i 2021.

Det store spÞrsmÄlet er ikke nivÄet pÄ investeringer eller Kinas rolle i Arktis, men hva slags politisk Russland vi vil se nÄr vÄpnene en gang stilner.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä delta i debatten, kan du lese hvordan her.

LĂžrdag 14. mai presenterer Aftenposten situasjonen i Arktis i dramatiske vendinger, og det siteres fra amerikanske planer.

Det er betimelig. Men reportasjen bommer i flere av analysene.

USA er ikke i Norge for Ă„ stagge Kina

Aftenposten viser til Ăžkt amerikansk interesse for Arktis og at det har kommet flere strategier fra ulike forsvarsgrener de siste Ă„rene. USA uttrykker bekymring for Russlands militĂŠre oppbygging og peker ut Kina som et nytt problem i Arktis.

I praksis ser vi at USA skiller mellom epler og pĂŠrer i sin Arktis-politikk – og Kina utgjĂžr bare en liten del av bildet. I fĂžrste omgang handler det om at USA skal bygge opp militĂŠre kapasiteter og infrastruktur i sitt eget Arktis – Alaska – for Ă„ imĂžtekomme innenrikspolitiske interesser.

Deretter handler amerikansk politikk i Arktis om USAs Ăžnske om Ă„ kunne fĂžlge Russlands atomubĂ„ter og sikre kontroll i Nord-Atlanteren. Til sist har USA, og spesielt Trump i Ă„rene 2017–2019, valgt Ă„ bruke Arktis-politikk som enda en arena for Ă„ snakke om Kina.

Det er ingen tvil om at USA anser Kina som sin stÞrste globale trussel. I Norge er det imidlertid viktig Ä forstÄ hva som er de reelle konfliktomrÄdene mellom de to maktene, og ikke uten videre kjÞpe den amerikanske fremstillingen som skriver den globale kinesiske utfordringen inn i en arktisk kontekst.

«RessurskapplÞpet» er allerede avgjort

Det gir et misvisende inntrykk Ä si at «ingen eier Arktis», slik Aftenposten skriver. Det aller meste av Arktis er nasjonale landomrÄder eller havomrÄder hvor kyststatene har eksklusive rettigheter til ressurser.

Det finnes ett havbunnsomrĂ„de i det sentrale Polhavet utenfor nasjonal kontroll. Men det er uklart hvor stort dette omrĂ„det vil vĂŠre etter at yttergrensene for kyststatenes kontinentalsokler er blitt avklart – en prosess som pĂ„gĂ„r akkurat nĂ„.

Situasjonen er noe annerledes for fiskeressurser. Kyststatenes eksklusive rettigheter strekker seg ut til 200 nautiske mil fra statenes landomrÄder. Det er begrenset med fiskeriressurser i det sentrale Polhavet.

Allikevel har de arktiske kyststatene sammen med fem store fiskerinasjoner utenfor Arktis (inkludert Kina) inngÄtt en avtale om ikke Ä utnytte ressurser der fÞr man har mer kunnskap om bestandene og fÞr internasjonale reguleringer er pÄ plass.

Ikke et «krigsskipdrama» i nord

Det har skjedd en moderat Ăžkning i skipstrafikken i Arktis, knyttet til store ressursutvinningsprosjekter i det nordvestlige Sibir. Men trafikken mellom Stillehavet og Atlanterhavet er langt mindre enn mange hadde ventet for noen Ă„r siden. Kinas polare silkevei er fortsatt bare en luftig visjon.

Med den tiltagende issmeltingen er det mulig etter hvert Ä se for seg skipstrafikk tvers gjennom Polhavet, der Russland ikke har kontroll. Det er ikke automatikk i at det «kommer krigsskip som vil beskytte «sine» handelsskip», som Aftenposten skriver. Det vil avhenge av grad av internasjonal konflikt. I et slikt scenario vil ogsÄ skipsruter over andre Äpne havomrÄder vÊre utsatte.

Den relativt stabile situasjonen i Arktis hviler pÄ det faktum at regionen, i motsetning til manges inntrykk, er velregulert. Helt sentralt stÄr FNs havrettstraktat, som regulerer skipsfart og sikrer kyststatenes ressursrettigheter. I Arktis er det Russland, med desidert lengst kyst og stÞrst kontinentalsokkel, som har mest Ä tape pÄ at denne traktaten eventuelt skulle smuldre opp.

Etter invasjonen av Ukraina

Krigen i Ukraina har klare konsekvenser for Arktis pÄ flere mÄter. ForstÄelsen av hva som er mulig russisk adferd, har endret seg radikalt.

Men isolasjonen av og den forventede Þkonomiske nedgangen i Russland har ogsÄ konsekvenser. Det er klart at de ambisiÞse russiske planene for Þkonomisk utbygging i Arktis blir skalert ned eller utsatt. Det betyr at aktiviteten til sjÞs ogsÄ blir redusert.

Og selv om Kina i Þkende grad viser interesse for vÄre nordomrÄder og for Arktis mer generelt, er det ikke Kina som setter den sikkerhetspolitiske dagsordenen i nord. Dette pÄ tross av at noen amerikanske analytikere sammenblandet det som skjer i Arktis, og USAs globale interesse for Kina.

Det store spÞrsmÄlet er ikke nivÄet pÄ investeringer eller Kinas rolle i Arktis, men hva slags politisk Russland vi vil se nÄr vÄpnene en gang stilner. Det vil bli av betydning ikke bare for Arktis, men for hele verden.