Når ble Peer Gynt et forbilde?

  • Oslo
  • Av Berit Norum

Det diskuteres hvem som er verdige kandidater til Peer Gynt-statuetten. Kanskje det er like stor grunn til å drøfte hvordan det står til med vår forståelse av Ibsens Peer Gynt-skikkelse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når ble han en helt, slik psykolog Janicke Willoch fremstiller ham i et begeistret innlegg her i avisen? Har vi mistet evnen til å utfordres av et av Ibsens mest spilte verk? Dersom det er slik fatt med oss at vi ser Peer Gynt som en inspirasjonskilde for norsk friskfyraktighet og selvhevdelse, blir det temmelig ironisk. Det gjør Ibsens kritikk av norsk mentalitet desto mer aktuell.Peer Gynt er et meget ubehagelig verk som vi aldri bør slutte å uroes av. For alle som vil se, hamrer Ibsen her inn den avgjørende forskjellen mellom å være seg selv (et urnorsk ideal) og å være seg selv nok (en urnorsk last). Det første lever Peer Gynt opp til på en overbevisende måte, det skal han ha. (Dersom all PR er god PR, gjør han vel også en "samfunnsnyttig" innsats med å gjøre "Norge kjent i utlandet".) Og mange såkalt gode nordmenn har fulgt i hans fotspor. Men så brutalt det enn kan høres: Er man i tillegg seg selv nok, som Peer Gynt, hjelper det lite å vise til sine bedrifter eller at man har vært tro mot seg selv. Da bærer det rett til omsmelting hos knappestøperen — med mindre det står "en plagsomt trofast kvinne" (i Tveita fritidsklubbs innsiktsfulle versjon av stykket) og venter. Å være seg selv nok representerer selve det ødeleggende prinsipp, både for en selv og overfor andre. Så enkelt og så utrolig vanskelig er spørsmålet: Er vi er oss selv nok? Det kan bare besvares i en uopphørlig, selvransakende indre og ytre dialog. Det er betenkelig at en psykolog i stedet ser behovet for å forherlige en "engasjert og fargerik", "dønn ærlig og realistisk", "solid" og "stor personlighet" som hun ser i Peer Gynt.Det er også høyst usikkert om statuetten tildeles ut fra forutsetninger som er tro mot hovedideen i Ibsens verk. Det kan tvert imot se ut som den har fått en funksjon som leverandør til et galleri over staute, fremgangsrike kvinner og menn som vi gjerne smykker oss med og som vi antar gjør inntrykk utenfor Norges grenser. Med andre ord enda et uttrykk for vår uavlatelige og gyntske trang til å pumpe oss opp.Den som får prisen, bør uansett holde den opp som en daglig påminnelse om at oppgaven med å være seg selv, men ikke seg selv nok, er en livslang kamp - eller bøyg - som det ikke er mulig å gå utenom, hverken som enkeltmennesker eller som samfunn.