Er virkelig norske universiteter så dårlige?

  • Tormod Rogne
NTNU faller på en rangering av verdens beste universiteter. Det har skapt debatt.

Her er noen råd som nok ville fått NTNU opp i rangeringen. De ville derimot ikke gjort noe med den faktiske kvaliteten.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vår nye minister for forskning og høyere utdanning synes norske universiteter gjør det for dårlig på internasjonale rangeringer.

Jeg mener vi i Norge er urettmessig selvkritiske når det kommer til kvaliteten på våre egne universiteter.

Hva ønsker vi?

Vi har fått en ny minister for forskning og høyere utdanning – Ola Borten Moe (Sp). Han kaster ikke bort tid og varsler at han forventer at de norske universitetene klatrer på de internasjonale rangeringene.

Det er klart, alternativet fremstår jo som verre: at norske universiteter faller på rangeringene, slik som NTNU har gjort.

Som Jan Grønbech, tidligere sjef i Google Norge, nylig sa, så er NTNU «rangert langt nede på listen i verden og er altså helt irrelevante». Man får til og med inntrykk av en årsakssammenheng her: NTNU er irrelevant fordi det er lavt rangert.

Men hva er det vi egentlig ønsker? Ønsker vi at undervisning og forskning skal være av beste kvalitet, eller vil vi først og fremst være stolte over å ha norske universiteter som skårer høyt på QS World University Rankings? Det er ikke det samme.

Kvalitet på forskning, ikke undervisning

For å være litt anekdotisk så studerte jeg medisin ved NTNU. Jeg opplevde utdanningen jeg fikk der, som helt ypperlig.

Vi startet med pasientkontakt fra første måned. Vi hadde ukentlige problembaserte gruppeoppgaver. Det var et sterkt og motiverende studentmiljø. Pensum var oppdatert og evidensbasert. Ikke minst så hadde vi mange utrolig dyktige forelesere.

Alt dette er grunnlaget for hva man kan kalle et godt studium, men ingenting av dette kan måles. Rangeringene av «verdens beste universiteter» er først og fremst basert på kvaliteten på forskningen, ikke undervisningen.

For å ta meg selv ut av ligningen så viser studier at det er liten sammenheng mellom kvalitet på forskning og kvalitet på undervisning.

Kartet stemmer ikke med terrenget

OK, så hva med kvalitet på forskningen? Er den mye lavere i Norge enn ved universiteter vi ønsker å være sidestilt med?

Tilbake til egne erfaringer, så har jeg forsket både i Norge og i utlandet og møtt forskere fra de fleste hjørner av verden. Inntrykket mitt er at forskningen vi produserer i Norge, generelt er av høy kvalitet og ikke nødvendigvis lavere enn ved «eliteuniversiteter». Kartet stemmer ikke med terrenget.

Går man disse rangeringene etter i sømmene, så ser man at de hendige skårene og plasseringene i realiteten er veldig upresise

Så la oss ta en titt på hvordan dette kartet lages. Ser man på QS World University Rankings, så er den viktigste enkeltfaktoren – som utgjør hele 40 prosent av totalskåren – «academic reputation» basert på en spørreundersøkelse.

Man har kanskje et godt inntrykk av Yale University, men er det på faglig grunnlag eller fordi hovedkarakteren i TV-serien Veep studerte der?

I Times Higher Education World University Rankings utgjør antall siteringer på produserte forskningsartikler 30 prosent av totalskåren. Hvis et universitet er så heldig å få med seg én medforfatter (blant hundrevis av forfattere) på en stor publikasjon, kan universitetet klatre flere hundre plasser på få år.

Går man disse rangeringene etter i sømmene, så ser man at de hendige skårene og plasseringene i realiteten er veldig upresise.

Røvertidsskrift? Produktplassering?

Så hva kan NTNU og andre norske universiteter gjøre for å rangeres høyere?

NTNU kan for eksempel hyre inn konsulenttjenester fra QS (ja, samme selskap som lager rangeringen), noe som er vist å gi en klar bedring på internasjonale rangeringer.

Jeg kan bidra med litt gratis konsulentvirksomhet også: NTNU kan kutte antall studenter, de kan be forskerne godta tilbudet fra røvertidsskrift om publisering, eller de kan produktplassere merkevaren sin i neste store Netflix-produksjon.

Jeg håper ikke noen av disse rådene følges, men det ville nok fått NTNU opp i rangeringen. Det ville derimot ikke gjort noe som helst med den faktiske kvaliteten ved universitetet.

Tullete rangeringer

Vi må selvfølgelig fortsette å jobbe med å heve nivået på norsk undervisning og forskning. Det er en kontinuerlig prosess som aldri tar slutt. Men la oss ikke miste fokuset: Målet må være å bedre innholdet, ikke å pynte på fasaden.

Og dersom ting går litt trått, så kan de norske utdanningsinstitusjonene minne seg selv på følgende: Norge er på tredjeplass i verden (!!) når det gjelder antall akademiske publikasjoner pr. innbygger (dobbelt så mange som USA). Landet er på åttende plass når det gjelder antall nobelprisvinnere pr. innbygger (igjen, dobbelt så mange som USA).

Det er selvfølgelig tullete å telle og måle verden på denne måten. Men når vi først er i gang med tullete rangeringer, hvorfor ikke velge noen der vi kommer heldig ut?