Publikum fortjener aldersmangfold på scenen. Rynker og skrukker tilhører det å være menneske.

La det bli mulig å se alle aldersgrupper på scenen, oppfordrer innleggsforfatterne.

Alderisme er en parallell til rasisme og sexisme.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi lever i en kultur som snur ryggen til både død og aldringsprosesser. Derfor arrangerte Skuespiller- og danseralliansen (Skuda) en bransjesamtale under årets Heddadager om verdien av scenisk livserfaring. Debatten handler både om hva slags scenekunstnere publikum skal bli presentert for, og om hvilke historier som fortelles.

Begrepet «alderisme» ble lansert av aldersforskeren Robert Butler i USA for over 50 år siden. Han tok utgangspunkt i rasismen i USA på slutten av 1960-tallet og overførte dette til aldersdiskriminering.

Mange tror at de fleste som har passert 65 eller 70 år, er skrøpelige og hjelpetrengende. I virkeligheten er det flere yrkesaktive i aldersgruppen over 65 år (ca. 115 000) enn det er eldre som bor på sykehjem eller i pleiebolig (ca. 65 000).

Tidligere frafall blant scenekunstnere

Myndighetene vil at folk skal jobbe lenger, men ikke for lenge. Lovbestemte aldersgrenser begrenser mulighetene sterkt etter 70 og 72 år.

Blant scenekunstnere skjer frafallet fra yrket langt tidligere enn i resten av samfunnet til tross for at mange ønsker å være utøvende hele arbeidslivet.

I Norge begynner dansere å orientere seg ut av yrket rundt 30-årsalderen. Mange skuespillere omskolerer seg når de bikker 40, fordi de ikke har fast jobb.

Det er på høy tid å endre hvordan vi ivaretar den erfaringen og de verdiene modne scenekunstnere besitter.

Historier om hele livsløpet

Publikum er mangfoldig og kommer i alle aldre. Publikum fortjener å oppleve aldersmangfold på scenen. Hvis kunsten skal gjenspeile virkeligheten, må vi gjøre det mulig for scenekunstnere å utvikle historier og opplevelser om hele livsløpet. Det betinger at vi ikke snur ryggen til denne kunstnergruppen.

Alderdommen er ikke et problem som skal løses, men en fase av livet som mange av oss skal leve. Derfor er det viktig å kunne se mennesker, bevegelser, bilder og historier på scenen som reflekterer egen alder.

Samfunnet består av alle typer mennesker i alle aldre. Publikum skal kjenne seg igjen, de skal se det stygge, det perfekte, det man ikke får til, og det man får til. Innenfor dans beundrer vi det virtuose og det flinke. Det perfekte er fortsatt idealet.

Men la det bli mulig å se alle aldersgrupper på scenen. Rynker og skrukker tilhører det å være menneske.

Må frem i arbeidet med ny kunstnermelding

Det er enormt mye kunnskap som blir borte når kunstnere nærmest blir tvunget til å slutte fordi de anses som for gamle til å få jobb eller produksjonsstøtte.

Den berikelse det er for et kunstnerskap å jobbe på kryss av alder, gir mye kreativ friksjon og nyskapning og er med på å skape spennende scenekunst.

110 dansere og skuespillere er sikret utvikling og forutsigbarhet gjennom ansettelse i Skuespiller- og danseralliansen (Skuda).

Kun ti av disse er over 55 år, og kun én er over 60 år. Noen få andre har arbeidsstipend eller seniorstipend, men mange falt fra da basisstøtteordningen i Kulturrådet forsvant. Vi trenger mer aldersvennlige finansieringsordninger for scenekunstnere.

Alderisme er en parallell til rasisme og sexisme. Vi blir alle eldre hvert sekund, og reisens endelikt kommer ingen unna.

Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) har varslet en ny kunstnermelding. I arbeidet med denne må verdien av scenisk livserfaring løftes opp og frem.

De følgende står bak innlegget:

Agnete G. Haaland, skuespiller

Ulf Nilseng, dansekunstner

Un-Magritt Nordseth, koreograf

Berit Rusten, skuespiller

Per Erik Solem, professor

Toni Usman, skuespiller