Debatt

Vi forstår godt at elever har behov for å undersøke bakgrunnen for ord som «hvit løgn» og «svart arbeid»

  • Øyvind Østby
    Lektor, Sofienberg skole
  • Sahar Memarpour
    Lektor, Sofienberg skole
Som lærere merker vi hvor lite som faktisk skal til for at våre elever føler seg sett og anerkjent for den de er, skriver Øyvind Østby og Sahar Memarpour ved Sofienberg skole.

Vi er ikke så skjøre på østkanten. Her diskuterer vi n-ordet, Sian-demonstrasjoner og karikaturer i klasserommene.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I NRK-kronikken «En lærer på tå hev» forteller lærer Anne Herre Bisgaard at hun må forsvare bruk av ord og uttrykk som «hvite løgner» og «lysere tider». Grunnen er at elevene hennes tolker det som skjult rasisme. Det kan bety at elevene enten er overfølsomme når det kommer til rasisme, eller at de rettmessig setter spørsmålstegn ved et samfunn der fremmedfrykt, fordommer og hverdagsrasisme gjør seg gjeldende. I den forbindelse ønsker vi å dele våre erfaringer fra en sentrum-øst-skole i Oslo som skiller seg fra den nevnte lærerens opplevelse.

«De», «dem» og «dere»

I de første årene som lærere var det en stor overraskelse å møte elever med innvandrerbakgrunn som brukte ordene «de», «dem» og «dere» når vi i samfunnsfagtimen diskuterte Norge og det norske. Det var ikke et uttrykk for opposisjon eller uvilje, men en helt intuitiv distanse til det norske hos flere av elevene med utenlandsk familiebakgrunn. Det gjaldt også annengenerasjonselever som selv var født i Norge.

Det som er interessant i denne sammenhengen, er at denne inndelingen i «oss» og «dem» ikke er så fremtredende før de begynner på ungdomsskolen. Derfor er det ekstra viktig at vi tør å spørre: Hvorfor er ikke du en del av «oss» lenger?

Det er vanskelig å tenke som et «vi» når du stadig blir påminnet at du er annerledes

Forskjellsbehandling

Det finnes strukturer og krefter i samfunnet som gjør det vanskelig for disse ungdommene å tenke «vi». I de samme undervisningstimene kom det frem at elevene med mørkere hudfarge oftere ble stoppet av politiet. Mye oftere. Noen hver eneste uke.

For de hvite elevene som bare bodde noen kvartaler unna, var situasjonen helt annerledes. De fleste hadde aldri hatt noe med politiet å gjøre.

Minoritetselevene meldte også ofte om fordømmende kommentarer fra eldre mennesker på gaten, stirrende blikk i butikker og forskjellsbehandling i jobbsøking. Det er vanskelig å tenke som et «vi» når du stadig blir minnet om at du er annerledes.

Helene Uri-stil

Noe av det nevnte kan være rasisme, men det meste er uttrykk for ubevisste fordommer og fremmedfrykt.

For våre aktuelle elever blir det store bildet likevel oppfattet som rasisme. Det er vanskelig å være uenig det.

Med tiden er disse strukturene blitt åpenbare for oss andre også. De etnisk norske medelevene ser det klarere enn mange voksne. Det er i grunn ikke så rart, ettersom de ofte går side om side inn i butikkene, på bussen og på gaten.

Det den nevnte kronikkforfatteren trekker frem som «overfølsomhet» i møte med språklige uttrykk som «hvite løgner» og «lysere tider», kan oppfattes symptomatisk for et inkluderende ungdomsmiljø. Det bør anerkjennes og ikke minst være et interessant utgangspunkt for en undersøkelse av språket vårt i ekte Helene Uri-stil.

Man bør heller berømme elevene for at de ønsker å sette søkelyset på dette. Vi forstår godt at de har behov for å undersøke bakgrunnen for ord og uttrykk som «hvit løgn», «Svarte-Per», «svart arbeid», «sorte får» og «svartelistet».

Gode relasjoner

Hvis skolen skal bidra til å bekjempe rasisme, er det en forutsetning at lærerne har en trygg og tillitsfull relasjon til hver enkelt elev. Det er bred enighet om at man som lærer må jobbe ekstra med relasjonen til såkalt sårbare og utsatte elever. Mange elever med ikke-vestlig familiebakgrunn hører til i denne gruppen.

Her snakkes det om elever som stadig vekk opplever fremmedfrykt og fordommer. Men hvis mennesker har en frykt for det fremmede, så betyr det samtidig at vi finner trygghet i det nære.

Det er viktig å hjelpe elever med innvandrerbakgrunn til å føle at de ikke er fremmede, men en del av dette nære. En del av «oss» og «vi». I dette arbeidet trengs det absolutt flere ansatte i skolen med innvandrerbakgrunn. Men vi merker også som lærere hvor lite som faktisk skal til for at våre elever føler seg sett og anerkjent for den de er, og deres bakgrunn. Enten det er at vi liker den samme maten og musikken eller bor i samme gate.

Med en utvidelse av «viet» er det lettere å stille spørsmål og diskutere sensitive temaer i klasserommet. Med gode relasjoner mellom læreren og elevene trenger man ikke «gå på tå hev».

Vi er nemlig ikke så skjøre på østkanten. Her diskuterer vi n-ordet, Sian-demonstrasjoner og karikaturer i klasserommene. Og gjerne også norske ord og uttrykk.


Vil du delta i Oslo-debatten?
Har du noe på hjertet som du ønsker å dele? Send innlegget ditt til debatt@aftenposten.no.

Her finner du flere debattinnlegg om Oslo, og her kan du lese mer om hvordan du sender inn et debattinnlegg til oss.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Melaninrik? Svart? Farget? Mørkhudet?

  2. Les også

    Uenige om hva vi skal kalle politikere med røtter i utlandet: – Jeg er ikke valgt som innvandrer

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    VERDEN
    Publisert:

    Meldinger om angrep mot flere ukrainske byer før Guterres-besøk

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5