Kort sagt, fredag 10. desember
Nye Oslo universitetssykehus. Fastlegekrisen. Konsernbidrag. Mangfold. Dette er dagens kortinnlegg!
Luftslottet på Gaustad
Nye Oslo universitetssykehus (OUS) bygges med lav sengekapasitet fordi man vil satse på hjemmesykehus og tidlig overføring av pasientene til kommunene.
Kommunikasjonsdirektør Børge Einrem fremhever gode erfaringer med dette for noen pasientgrupper (Aftenposten 2. desember). Disse har oftest omsorgspersoner i hjemmet. Men i Oslo består 47 prosent av husholdningene av én person. Mange av disse er eldre, til dels med kompliserte og sammensatte lidelser.
Å henvise slike pasienter til kontakt pr. dataskjerm vil ofte være uforsvarlig. Ennå har ingen satt kvalitetskrav til de kommunale institusjonene som skal overta, og fastlegeordningen er i krise. Hjemmesykehus fungerer neppe for pandemipasienter med akutte behandlingsbehov.
Samarbeid mellom nivåene i helsetjenesten er viktig, men fungerer bare godt når det foregår på helsefaglig forsvarlig vis. Det er langt frem til at helsetjenesten generelt er i stand til dette. Derfor er planene for Nye OUS på Gaustad et farlig luftslott.
Hans Erik Heier, professor emeritus, dr.med., MHA
Lene C. Haug, leder, Folkeaksjonen Redd Ullevål sykehus
Feilspor om fastlegekrisen
Juridisk direktør i Legeforeningen Lars Duvaland er i et debattinnlegg i Aftenposten bekymret for fastlegemangelen i kommunene. Det er Kommunesektoren (KS) også.
Stadig flere kommuner har problemer med å rekruttere fastleger. Legeforeningens syn på årsaken til legemangelen er mer overraskende. De mener mangel på statlig tilsyn med kommunene har bidratt til fastlegekrisen, og at mer kontroll og straff vil få kommunene til å skjerpe seg.
Løsningen viser liten tillit til kommunene og er et gedigent feilspor. Kjernen i fastlegekrisen er mangel på leger. Det utdannes for få, og fire ganger så mange begynner i sykehus som i kommunene. Mange fastleger må bruke tid på annet enn pasienter. Én av fem fastleger er 60 år eller mer.
Dette kan ikke løses gjennom mer kontroll med kommunene. Et målbart tegn på hvor langt kommunene strekker seg, er penger. Fastlegeordningen er ikke ment å koste kommunene noe, likevel brukte de nesten 600 millioner ekstra i 2020.
Fastlegemangelen i kommunene er et nasjonalt problem. Det må løses nasjonalt.
Tor Arne Gangsø, direktør for arbeidsliv, KS
Feil om profitt
Leder i Civita Kristin Clemet fremsnakker titt og ofte kommersielle velferdsleverandører, så også i Aftenposten 5. desember.
Clemet imøtegår her Linn Hernings påstand om at private barnehager kan utbetale profitt som konsernbidrag, med at det «kan være betaling for tjenester, som for eksempel regnskapstjenester, som utføres av konsernet».
Dette er feil. Konsernbidrag er overføring av penger, driftsmidler eller aktiva uten vederlag til andre selskap i konsernet.
Formålet med konsernbidrag er ofte skattemotivert, men det kan også være for å sikre bedre egenkapital i det mottagende selskapet, slik at det kan utbetale utbytte.
Konsernbidrag er altså ikke betaling for tjenester. Og det kan absolutt benyttes for at mottagende selskap skal bli i stand til å utbetale utbytte.
Det lover ikke godt for den offentlige debatten om et samfunnsmessig særdeles viktig tema dersom en av de sentrale deltagerne er uvitende om helt grunnleggende fakta.
Gøril Bjerkan, siviløkonom og jurist, medlem, Velferdstjensteutvalget
Fakta, ikke beina, på bordet
Kulturrådet skal bygge kunnskap og mobilisere til handling for mer mangfold i norsk kulturliv. Derfor har Kulturrådet undersøkt hvor kultursektoren er minst representativ. Vi spør om synlige minoriteter, urfolk og nasjonale minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser fordi disse gruppene særlig opplever strukturell diskriminering innen kunst og kultur.
Aftenposten-kommentator Frank Rossavik mener vi overdriver betydningen av identitet. Men da vranglåser han undersøkelsene våre.
Å bruke presise begrep som forstås av alle, er ikke lett. Når vi spør 500 virksomheter om de har ansatte med synlig minoritets- eller flerkulturell bakgrunn, så er det fordi det pr. i dag er det beste og mest presise begrepet vi har. Vi kan bli bedre til å formulere oss forståelig, men vi må ikke bli så redde for formuleringene at vi ikke våger spørre.
Legger vi beina på bordet og slår oss til ro med at diskrimineringen ikke kan være så ille, blir norsk kunst og kulturliv irrelevant og kjedelig. Flere stemmer og økt mangfold er en forutsetning for kvalitet. Da må vi må vekk fra anekdotene og få fakta på bordet for å følge utviklingen, utfordre og få til handling. Derfor spør vi.
Torbjørn Urfjell, avdelingsdirektør for samfunn og arena, Kulturrådet
