Debatt

Russland bryter grunnleggende folkerettslige regler. Hvilke konsekvenser er aktuelle?

  • Malcolm Langford
    Professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
  • Geir Ulfstein
    Professor emeritus, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Russland kan klages inn for Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ). Men Russland har ikke akseptert domstolens generelle jurisdiksjon, skriver debattantene. Bilde fra en demontrasjon i Tyskland i helgen.

Det er ingen overraskelse at Putin anvender folkerettslig argumentasjon. Men ingen av begrunnelsene holder mål.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Talen til Russlands president Vladimir Putin 24. februar var ikke bare en formell kunngjøring av invasjonen av Ukraina. Den var også et folkerettslig forsvar for krigføringen.

At Russland anvender folkerettslig argumentasjon, er ingen overraskelse. Det har de alltid gjort. Men spørsmålet er om argumentasjonen har noe for seg. Videre: Hva er konsekvensene av brudd på folkeretten? Og har folkeretten overhodet noen betydning?

FN-pakten fastsetter forbudet mot bruk av militær makt mot en annen stat (artikkel 2.4). Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) har også fastslått at det er forbudt å støtte opprørsgrupper i et annet land.

Disse forbudene ble brutt av Russland allerede ved anneksjonen av Krim og den militære bistanden til opprørerne i Luhansk og Donetsk. Når det gjelder invasjonen av Ukraina, har Russland påberopt seg flere folkerettslige argumenter.

Selvforsvar og folkemord

Putin hevder at Nato har brutt sine løfter om ikke å utvide østover. Men noe bindende løfte ble aldri gitt. Det folkerettslig avgjørende i denne diskusjonen er uansett at staters selvbestemmelsesrett også omfatter Ukrainas rett til å velge alliansetilknytning.

Russland kan heller ikke vise til retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 som et vern mot Natos ekspansjon. En slik preventiv rett til selvforsvar er ikke akseptert i folkeretten.

Videre påstås det at det har pågått et folkemord på russere i Øst-Ukraina. Men et folkemord forutsetter at det foreligger en intensjon om å utrydde en folkegruppe, helt eller delvis. Dette er åpenbart ikke tilfelle.

Dessuten, selv om det hadde skjedd, har Russland ingen folkerettslig rett til såkalt humanitær intervensjon. Slike intervensjoner må vedtas av FNs sikkerhetsråd («responsibility to protect»).

Putin kan heller ikke bygge på en invitasjon fra de to utbryterrepublikkene. En rett til løsrivelse for disse områdene kan bare være aktuell ved grove menneskerettighetsbrudd fra Ukraina, noe vi ikke har sett.

Ingen begrunnelser holder

Putin brukte mye av sin tale til å anklage Vesten for lignende brudd på folkeretten. Dette gjaldt blant annet USA og andres folkerettslig ulovlige eller tvilsomme militæraksjoner i Kosovo, Irak, Libya og Syria.

Men tidligere folkerettsbrudd kan ikke forsvare et nytt: Ett lovbrudd unnskylder ikke det neste.

Endelig har Putin påstått at Ukraina ikke kan regnes som en egen stat. Men i tillegg til at Ukraina oppfyller alle vilkår for en stat, har Russland selv forpliktet seg til å «respektere uavhengigheten og suvereniteten og de eksisterende grensene til Ukraina». Det gjorde de i det rettslige bindende Budapest-memorandumet fra 1994.

Tidligere folkerettsbrudd kan ikke forsvare et nytt: Ett lovbrudd unnskylder ikke det neste.

Det er altså ingen av Russlands begrunnelser som holder.

Aktuelle konsekvenser

Hvilke konsekvenser er aktuelle for bruddene på disse grunnleggende folkerettslige reglene?

FNs sikkerhetsråd kan vedta alt fra en fordømmelse av Russlands aggresjonsforbrytelse til ulike former for sanksjoner, både økonomiske og militære.

Men Russland brukte sin vetorett mot en resolusjon om at Sikkerhetsrådet «beklager på det sterkeste» landets «aggresjon» mot Ukraina. Resolusjonen krevde også en stans i den militære maktbruken mot Ukraina.

Generalforsamlingen i FN, hvor Russland ikke har kontroll, kan følge opp. Den har tidligere vedtatt at folkeavstemningen på Krim var uten rettsvirkning. Generalforsamlingen handler nå under Uniting for Peace-resolusjonen. Den ble vedtatt i 1950, nettopp for situasjoner hvor Sikkerhetsrådet er blokkert.

Videre kan Russland klages inn for Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) av Ukraina. Men Russland har ikke akseptert domstolens generelle jurisdiksjon.

Derfor har domstolen bare myndighet når dette er gitt i spesielle konvensjoner. For eksempel har Ukraina to pågående saker mot Russland om brudd på konvensjonene om rasediskriminering- og om terrorismefinansiering. Disse gjelder Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina.

Denne type myndighet ble brukt søndag da Ukraina klaget inn Russland til ICJ for brudd på folkemordskonvensjonen. Her er argumentasjonen at Russland har misbrukt definisjonen av folkemord til å rettferdiggjøre aggresjonen mot Ukraina.

Flere domstoler

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har jurisdiksjon til å straffeforfølge ansvarlige ledere for aggresjonsforbrytelser. Men det gjelder bare medlemsstater i ICC, og Russland er ikke blant dem.

ICC har imidlertid varslet at domstolen utreder om det er begått krigsforbrytelser i Ukraina, siden Ukraina ga ICC tillatelse til dette i 2015. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandler brudd på menneskerettighetene, og domstolen har allerede flere saker mellom Russland og Ukraina om Øst-Ukraina og Krim.

Dessuten er det cirka 2000 individuelle saker mot Russland om forhold i Ukraina. Russland er nå blitt suspendert fra Europarådet, men et spørsmål er om Russland nå vil trekke seg fra domstolens jurisdiksjon.

Folkeretten gir også regler om hvordan enkelte stater skal forholde seg til stater som bryter maktforbudet. For det første pålegger den statene ikke å anerkjenne de okkuperte områdene. Dessuten har de rett til å innføre sanksjoner og gi militær støtte, inkludert cybertiltak, etter reglene om kollektivt selvforsvar.

Konsistente i vårt forsvar

Videre kan individer fra Russland straffes i nasjonale domstoler for krigsforbrytelser på grunnlag av prinsippet om universell jurisdiksjon. I enkelte land, som Tyskland og Nederland (men overraskende nok ikke Norge), kan de også dømmes for den internasjonale aggresjonsforbrytelsen.

Når Russland er i stand til å blokkere FNs sikkerhetsråd, har vi ingen folkerettslig militærmakt som kan hindre invasjon. Men Russland har selv valgt en folkerettslig argumentasjon og må stå til ansvar direkte overfor andre stater og i internasjonale domstoler og organisasjoner, både globale og europeiske.

Mange land i Midtøsten, Afrika og Asia er skeptiske til Vestens hykleri, selv om de støtter Ukraina.

Det er ingen stater som setter pris på en slik negativ eksponering, ikke engang diktaturer. Dessuten tillater folkeretten at de enkelte land iverksetter sanksjoner, og den inneholder prinsipper for hva disse kan gå ut på.

Det er viktig å holde klart at det er Russland som er aggressoren. Samtidig kan Russland bruke Vestens tvilsomme maktbruk i flere deler av verden til å undergrave den folkerettslige fordømmelsen.

Mange land i Midtøsten, Afrika og Asia er skeptiske til Vestens hykleri, selv om de støtter Ukraina. Dette viser hvorfor det er viktig at Norge og andre land er konsistente i sitt forsvar av folkeretten.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Folkeretten
  2. Krigen i Ukraina
  3. Russland
  4. Nato
  5. Vladimir Putin
  6. FNs sikkerhetsråd
  7. FN