Debatt

Er skolevegring et fenomen skapt av samfunnet?

  • Vilde Røstad Strømmen-Hovig
    Lærerstudent, Nord Universitet
Ungdommers liv blir konstant vurdert på hjemmebane, på skolen og gjennom likes. De får aldri en pause, skriver innleggsforfatteren.

Kanskje er det så enkelt som at vi er nødt til å lytte til ungdommene. Se bort fra krav og rett og slett bare bry oss.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Det var forfriskende å lese psykologspesialist Line Marie Warholms artikkel i Aftenposten 22. mars om skolevegring. Artikkelen peker litt forbi selve skolen og mer mot samfunnet i sin helhet.

Det er ikke noen tvil om at dagens skolesystem skaper forskjeller – paradoksalt nok, da skolen har et samfunnsmandat om å utjevne forskjeller. Men mer interessant enn å peke på at skolen feiler er det å spørre hvorfor skolen feiler.

Som lærerstudent har jeg møtt haugevis av fortvilte lærere som drukner i testing, kartlegging og innføring av ny læreplan.

Det mangler med andre ord ikke engasjement. De fleste lærere har nok et brennende engasjement for elevene sine. Men de mangler handlingsrommet som kreves, for å kunne være der for dem. Faglige mål og utvikling går på bekostning av lærelyst og meningsskapende interaksjon.

Dermed kan man se at samfunnets jakt etter kunnskap og kompetanse forverrer både elevenes og de ansattes skolehverdag.

Krav og forventninger

I fjor forsket en medstudent og jeg på skolevegring i et større prosjekt der vi intervjuet ungdommer med skolevegringsproblematikk.

Ungdommene kunne fortelle at krav og forventninger spilte en stor rolle for fraværet.

De kjente på angst og uro kun ved tanken på å dra på skolen. Den ene sammenlignet det med edderkoppfobi.

Dessverre er ikke ungdommenes følelser unike. Skolevegring er et økende problem, sammen med psykiske utfordringer. Ungdata-undersøkelser for 2021 viser at selv om en høy andel elever trives på skolen, er det 53 prosent som opplever skolehverdagen som stressende. Hele 25 prosent gruer seg til å dra på skolen.

Disse tallene bør være et varsku. Politikerne bør se i en annen retning enn tidligere. Albert Einsteins definisjon av galskap var å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Jeg nevner det til ettertanke.

De får aldri en pause

Enkelte hevder at dagens unge generasjon er bortskjemt. Flere peker på at de unge har det for godt, og at alt var mye bedre før.

Ja, det kan så være. Men da må man huske på at «før» var uten Tiktok og Snapchat.

Som Warholm påpeker, har samfunnet «et enormt fokus på selvutvikling og endring». Ungdommers liv blir konstant vurdert på hjemmebane, på skolen og gjennom likes.

De får aldri en pause.

Ungdommers liv blir konstant vurdert på hjemmebane, på skolen og gjennom likes

Jeg vil driste meg til å påstå at denne pausen kan skolen være, dersom hverdagen blir basert på trygghet og lærelyst, hvor lærerne har mer frihet og større handlingsrom tilpasset til sine elever og ikke kun til mål.

Ifølge opplæringsloven skal nemlig skolen tilpasse opplæringen etter elevenes behov. Likevel oppstår det en konflikt når opplæringen skal tilpasses for å nå de fastsatte målene i stedet for den enkeltes interesse og begavelse.

«Det handler jo bare om å bry seg», hevdet den ene ungdommen i vårt prosjekt som løsning på skolevegring.

Kanskje løsningen ligger i noe så banalt som at vi i dagens samfunn er nødt til å lytte til ungdommene. Se bort fra krav og rett og slett bare bry oss. Det er jo tross alt de som er den beste referansen til sitt eget liv.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skole
  2. Barn og unge
  3. Psykisk helse