Salman Rushdies udødelighet

  • Bernard-Henri Lévy
    Fransk filosof og forfatter
Det som har slått meg gjennom alle disse årene, er min venns stille heroisme, skriver filosof og forfatter Bernard-Henri Lévy om Salman Rushdie (bildet).

Forfatteren av «Sataniske vers» bør tildeles årets nobelpris i litteratur.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hans venner, hans lesere, Salman Rushdie selv – vi hadde sluttet å tenke på fatwaen. Han levde et tilnærmet normalt liv i New York. I flere tiår hadde han bare hatt svært diskrete, nesten usynlige sikkerhetstiltak rundt seg.

Jeg kan huske den dagen da president Emmanuel Macron inviterte oss på kaffe i Elyséepalasset rett etter at han var valgt, og uttrykte forbauselse over at Rushdie hadde så lite beskyttelse. «Jeg er ikke martyrtypen», spøkte Salman. «Jeg er bare en forfatter. Hvorfor skulle noen mislike en forfatter så sterkt?»

Vel, der tok han feil. Denne typen drapsmenn slipper aldri byttet. Du kan forakte dem, du kan late som de ikke eksisterer, alle disse dusørjegerne og galningene som historien din gjør at du har fått i hælene på deg – men ulvene glemmer deg aldri.

Og det er hva min venn må ha forstått i de forvirrende sekundene før han mistet bevisstheten, da han forsto at noen – akkurat som med læreren Samuel Paty, fader Jacques Hamel og journalisten Daniel Pearl – prøvde å drepe ham.

Nå kjemper han for livet. Og en bølge av skrekk skyller over oss alle. Og jeg får meg ikke til å gjøre noe som helst annet enn å vente på de små bitene av nytt som siver ut fra UPMC Hamot-sykehuset i Erie, Pennsylvania, dit Salman ble brakt med helikopter – og la minnene komme tilbake til meg fra de 33 årene som har gått siden ayatollah Khomeini offentlig dømte Salman til døden.

Glitrende monolog

Jeg husker møtet i Nordisk råd i Helsingfors noen få uker etter fatwaen. Uten å ha annonsert det på forhånd og med støtte fra min gamle venn, den svenske forfatteren Gabi Gleichmann, besluttet jeg å dele taletiden min med Salman.

Han kommer inn på scenen sammen med meg. Trollbundet holder publikum pusten og tenker at de har sett et spøkelse. En mann som er dømt til døden, men som har unnsluppet i siste sekund, en maske sluppet løs fra sitt vandrende Bastille.

Så begynner han å snakke. Han smiler med sine merkelige halvmåneøyne med de overdrevne pupillene som overstråler det hvite. Han improviserer en glitrende monolog om kunst og romanens makt og sier at hvis han må velge mellom livet og arbeidet sitt, vil han alltid velge arbeidet. Han fikk stående applaus.

Feiginger og ryggesløse sjeler

Turen til Nice. Air Inter hadde blokkert den første seteraden. Han går ombord i flyet i siste minutt på grunn av sikkerheten, like før dørene lukkes, etter at vi hadde sett en mystisk samling av politi, politibiler og lyskastere på rullebanen. Også ved denne anledningen er det allment sjokk når han viser seg. En kvinne later som hun er syk. En annen krever å bli satt av flyet. Resten av flyet bryter ut i langvarig applaus idet det første sjokket gir seg.

Nok en feiging. Problemet var at dette var Frankrikes utenriksminister. Navnet var Roland Dumas. Publikasjonen Salman, jeg og noen andre grunnla i 1990, La Règle du jeu, inviterte Salman til Frankrike for å møte noen av hans venner i Paris. Ministeren oppfører seg skamfullt, forordner at denne europeiske borgeren trenger visum for å slippe inn i Frankrike. Deretter nekter han ham visum på det grunnlag at han ikke kan garantere Salmans sikkerhet. Hans kollega Jack Lang, kulturminister, protesterer. Min venn François Pinault tilbyr seg å låne oss et fly og skaffe den nødvendige beskyttelsen. Daværende president François Mitterrand må til slutt avgjøre saken. Og se – våpensalgets og den organiserte kriminalitetens Frankrike gir seg over til Voltaires ånd. Velkommen, monsieur Rushdie.

Nok en ryggesløs sjel: prins Charles. Omtrent på samme tid. Lunsj på den britiske ambassaden i Paris. «Rushdie er ingen god forfatter», sier prinsen surt da jeg spør ham hva han synes om denne saken, og legger til: «Det koster den engelske kronen dyrt å beskytte ham.» Hvorpå Martin Amis, enda en av Salmans venner, slår tilbake: «Det koster en god del mer å beskytte prinsen av Wales, som så vidt jeg vet ikke har produsert noe av interesse.» Og for én gangs skyld tar både den seriøse pressen, tabloidene og den offentlige opinion den forfulgte forfatterens side.

Fengsel uten vegger

I disse årene sendte avisen Le Monde meg til London for å rapportere fra det daglige livet til verdens mest tilbaketrukne forfatter. Etter en lunsj på Scott’s slentrer vi gjennom Mayfair. Vi går forbi Kensington Palace dit Salman skyndte seg – lik så mange andre London-beboere – den dagen prinsesse Diana døde. Vi besøker National Portrait Gallery for å se en utstilling med portretter av forfattere malt av Henri Cartier-Bresson. Folk tar kontakt: «Er du Salman Rushdie?» («Det tror jeg da, jeg gjør i alle fall mitt beste ...») Han gjør det til en æressak denne dagen å late som om han ikke har damoklessverdet hengende over hodet. Han utøver sin frihet, sitt normale liv, slik andre også gjør for å holde seg i form. Da jeg drar, returnerer han til sitt fengsel uten vegger.

Jeg husker turen til Sarajevo som vi planla like etterpå. President Alija Izetbegovic sa i prinsippet ja til besøket. Salman ville gjerne dra. Og langt fra å være den islamofoben som de verste av kritikerne hans vil ha ham til å være, er han jo en venn og alliert av moderat islam, ikke sant? Er han ikke forsvarer av en Koran som kjemper på opplysningens side, akkurat som disse som kjemper i Sarajevo? Men en viss Boutros Boutros-Ghali, den gang FNs generalsekretær før han så fortjent falt ned i historiens søppelbøtte, motsatte seg turen med hyklerske unnskyldninger. Vi måtte oppgi planen.

Savnet islam fra barndommen

Jeg husker en samtale vi hadde på en bokfestival i London der han fortalte hvor mye han savnet den islam han kjente i sitt barndoms India.

«Den viktigste muslimske tenkningen har vært tolerant», forklarer han. Så: «Når jeg tenker tilbake på mine besteforeldres tid, mine foreldres tid, tenker jeg at islam strebet etter å være kosmopolitisk. Den tok opp spørsmål og debatterte, den var levende.»

Salman er sønn av den formen for islam. Selvfølgelig har han ikke noe imot blasfemi, siden blasfemi i hans øyne er uadskillelig fra ytringsfrihet og tankens frihet. Heller ikke tror jeg at han noensinne har sagt noe blasfemisk om sine foreldres tro.

Hvis min fatwa hadde skjedd i internettalderen, ville det ha vært fatalt? Jeg vet ikke, sa Salman. Nå vet han. Dessverre.

Jeg husker en samtale mellom oss i Paris på den jødiske radiostasjonen RCJ, der han spekulerte over hvordan fatwaen hans ville ha vært hvis den hadde vært utstedt i nåtiden når det ikke er faks, men sosiale medier som gjelder. «En tweet er alt som skal til», sier han, «for å hisse opp hele planeten. Fem minutter på Youtube er nok til å sette i gang samtidige demonstrasjoner over hele verden. Hvis min fatwa hadde skjedd i internettalderen, ville det ha vært fatalt? Jeg vet ikke.» Nå vet han. Dessverre.

Ble takket av Obama

Jeg minnes bryllupet hans, regnet av rosenblader, det indiske orkesteret, sitarer og trommer, handlingen med å feste ringen rundt ankelen på sin elskede, vennene og sønnen til stede. Han er lykkelig.

Jeg minnes kvelden da Barack Obama velges til president i USA første gang. Vi er hos en VIP-person i hans storstilte New York-leilighet med en blanding av litteraturfolk, skuespillere, journalister og filantroper. Mobilen ringer. Det er den nyvalgte presidenten som ringer for å takke Salman for støtten.

Jeg minnes dagen da den franske historikeren Pierre Nora og Claude Lanzmann, forfatter av «Shoah», kom sammen med meg for å filme Salman for TV-kanalen Arte. Jeg vet ikke hva som skjedde med den dokumentaren. Vi filmet, hvis jeg husker riktig, i biblioteket i en klubb i et blærete strøk av London. Lanzmann irriteres av Rushdies åpenbare autoritet. Nora er irritert over irritasjonen til sin gamle venn og tidligere klassekamerat. Han vil beskytte ham mot seg selv og mot hans velkjente tendens til å henge fast i gamle krangler. Salman morer seg over showet. Han synes det er morsomt at disse oldtimerne som han beundrer, ser ut til å falle tilbake i en uløst tenåringsdiskusjon.

Det gode liv

Jeg minnes en dag på stranden i Antibes, gleden over å være i live, solen midt på dagen, heten, krusningene på vannet, fantastiske filmer og vakre skuespillerinner, Jean-Luc Godards Contempt, den virkelige eieren av Casa Malaparte på Capri. Denne dagen ønsker Salman seg ingenting mer enn at han en gang kan få lov til å gjøre en nyinnspilling av Doctor No eller From Russia with Love. Det gode liv. Appetitt på å leve og gjøre en masse forskjellige ting i livet. Det motsatte av en fordømt mann.

Men redd? Nei, han var ikke redd. I høyden kunne han innrømme å ha en radar som noen ganger advarer ham om mulig fare.

Jeg tenker på middagene vi har hatt sammen i New York i de siste årene. Han vil ikke høre mer om fatwaen. Vi snakker om forfatterne François Rabelais, Toni Morrisons «Song of Solomon», Laurence Sterne, George Eliot (som han ikke fikk seg til å gå dypere inn i) og V.S. Naipaul, hvis død var et tungt slag for Salman.

Fremfor og over alt annet – litteratur!

Ønsket om, når man blir utsatt for verdens støy, å kunne si: «Vær så snill å dempe lyden!» Noe som åpenbart ikke hindret ham, da krigen i Ukraina startet, fra å avgjøre at det var livsviktig for oss å oppfordre til sanksjoner mot Russland og å hjelpe ham med å overtale artist Sting og skuespiller Sean Penn til å bli med i kampanjen.

Les også

Penn, Rushdie, Lévy og Sting: Verdens skjebne utspiller seg i Kyiv. Dette kan gjøres.

Det evige spørsmålet

Det som har slått meg gjennom alle disse årene, er min venns stille heroisme. Han forsto svært godt at det knapt gikk ett år uten at en viktig hovedstad utviste en falsk iransk diplomat med forbindelser til fatwaen. Han visste at de selv-påståtte vennene til det muslimske folk fortsatt, til tross for Charlie Hebdo-massakren og andre massakre, insisterte på at ingen noensinne har rett til å fornærme andres tro, og at gjerningspersonen kan takke seg selv hvis noe skulle skje med ham.

Og aldri fant et arrangement sted, som det han skulle være med på den 12. august i Chautauqua kultursenter, uten at han ble stilt det evige spørsmålet: om han, når han vet det han vet i dag, angrer på å ha skrevet «Sataniske vers» i ungdommelig entusiasme, et verk som har fulgt ham som en forbannelse?

Men redd? Nei, han var ikke redd. I høyden kunne han innrømme å ha en radar som noen ganger advarer ham om mulig fare.

Og én gang – bare én gang, for lenge siden – hørte jeg ham komme med en bemerkning om det talentet mesterdrapsmenn har for å gruble på hevn og utføre den kaldt akkurat når det minst ventes og uten å etterlate noen spor. Tenk på Benito Mussolini og Rosselli-brødene, Josef Stalin og Ignace Reiss, Putin og de forgiftede oligarkene. Og en dag kommer det en sjiamuslimsk Ramon Mercader (Ramon Mercader var Leo Trotzkis drapsmann, overs.anm.) som ingen vil se komme ...

Jeg tror det er der vi var på fredag da Salman så den mannen som hadde i oppdrag å henrette ham, hoppe opp på scenen.

Et gissel i krigen om ord

Vil det fortsatt være tingenes tilstand når han kommer ut av det smertehelvetet jeg antar han er i nå?

Kunstneren i ham vil fortsette å tro at livet er et mareritt, fullt av lyd og raseri, forfattet av en idiot. Og han vil ikke bli forbauset over å høre at hvis man kan være Charles Dickens, Honoré de Balzac og Rabindranath Tagore i ett og samme liv, kan man nok anses å være udødelig.

Men han vil lese artikkelen i Iran, den kvasi-offisielle avisen til regimet som mens han kjempet mot døden, gledet seg over at «djevelens hals» ble «rammet av et barberblad». Mens han kommer seg, vil han kunne se den ultrakonservative avisen Kayhan velsigne «hånden til mannen som sønderrev halsen på Guds fiende med en kniv».

Og han vil måtte bli vant til ideen, den ideen som alltid har skremt ham, om å være et menneskelig symbol, et gissel i krigen om ord der – enten han liker det eller ikke – hans liv og død er noe som angår alle. Denne forfatteren, som ble straffet og må leve i frykt for å ha skrevet frie ord for frie lesere for tre tiår siden, fortjener at vi gjør dette godt igjen. Terrorhandlingen utført mot både ham selv og bøkene hans kaller på et tydelig svar.

Hans liv og død er noe som angår alle

De enkelte nasjoner må uttale seg.

Det internasjonale samfunn må også signalisere til dem som har sponset denne forbrytelsen, at denne siste Salman Rushdie-saken deler inn tiden i et før og et etterpå.

Men vennene hans, fagfellene, mediene og andre som synes offentlig opinion betyr noe, må ta en avgjørelse. Og det er å se til at forfatteren av Sataniske vers mottar den høyeste av litterære æresbevisninger. Å se til at han på vegne av alle andre forfattere og seg selv blir tildelt årets nobelpris i litteratur om noen få uker. Jeg kan ikke tenke meg at noen annen forfatter i dag ville ønske seg prisen i hans sted.

Kampanjen starter nå.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.