Debatt

Ikke steng folk ute fra universitetene! Steven Ray Wilson

  • Steven Ray Wilson, førsteamanuensis, Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo

Innleggsforfatteren tar til motmæle mot dem som mener at ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Jeg skjønner lite av at det skaper utrygghet når en student ikke lett kan identifiseres på grunn av ansiktsdekkende plagg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nils Aarsæther med flere skriver i Aftenposten at ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene, da slike plagg skal kunne kan bidra til en uthuling av universitetskulturen. Som akademiker og foreleser kjenner jeg meg ikke igjen i argumentene som presenteres.

Forfatterne skriver at ansiktsdekkende plagg særlig går utover de muntlige, offentlige aspektene til akademia; signaler og tilbakemeldinger via ansiktsmimikk blir borte.

  • Nei til nikabforbud: Toleranse må kjenntegne høyere utdannelse

I løpet av min tid som foreleser/foredragsholder har jeg undervist for tusenvis av lyttere. Det har alltid vært studenter som sitter med steinansikt (og mobiltelefoner!), uansett hva som blir sagt. Men jeg har aldri latt meg selv bli helt satt ut av dette, fordi det er andre studenter som er mye mer ivrig på å gi kroppslige signaler. Man kan ikke forvente at alle er like uttrykksfulle. Skal vi forby å se på podkast av forelesninger, fordi foreleseren ikke ser ansiktet til studenten?

Utrygghet?

Forfatterne skriver at det skaper en utrygghet når enkelte deltagere ikke lett kan identifiseres, at dette går utover relasjonen til studenten. Dette skjønner jeg lite av.

Når det sitter rekke etter rekke med blonde studenter foran en foreleser, kan de nesten se ut som de er i slekt. Når det sitter en punker med rosa hår mellom dem, er denne personen lett å se. Hvis en student kom inn med heldekkende drakt (ekstremt sjeldent at dette skjer), hadde jeg garantert spottet denne personen neste gang også. Det går også an å prate med studenten!

Makt i anonymitet

Forfatterne impliserer at det kan ligge makt i anonymiteten til en heldekkende drakt, mens de som er «ikke-anonyme» står mer «lagelig til for hugg».

Men akademia har alltid måttet håndtere «De Anonyme», i form av uidentifiserte reviewere. Ca. fem til ti ganger i året sender min gruppe manuskripter til fagfellevurdering. Vi får da tilbakemeldinger fra anonyme eksperter, som til tider kan være ganske strenge. Men dette tåler vi i akademia. Eller, synes forfatterne at denne prosessen skal være ikke-anonym også? Det ville vært en interessant debatt å ha i Norge.

Ikke steng folk ute!

Studenter er for det meste unge folk som ofte starter på universitetet som én person og kommer ut som en litt annen person – eksponert for en litt større verden. Ofte blir de mer kritiske og mindre sikre på at deres verdensbilde er det eneste rette.

Ekstreme tolkninger og vranglære blir avslørt på et universitet. For eksempel, da jeg begynte å studere, tenkte jeg at Sigmund Freud hadde «fasiten» på menneskets natur. Men etter å ha studert psykologi ett år, skjønte jeg at hans filosofi hadde en rekke svake punkter, og jeg modifiserte mine synspunkter. Universitetet viser en verden av kunnskap, men også kritikk og skepsis. Det er mange av oss som har godt av å se denne verdenen. Jeg synes det er vår jobb som forelesere å introdusere denne verdenen og ikke stenge folk ute.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nikab
  2. Universitet