Debatt

Den gode død kan bli en del av det gode liv | Stephan Ore

  • Stephan Ore, sykehjemslege og medisinsk faglig ansvarlig ved Oppsalhjemmet Norlandia

De ansatte ved Oppsalhjemmet i Oslo har utviklet et eget livstestament, «Fem valg for verdighet». Foto: Frank May / picture alliance

Sammen med ansatte på Oppsalhjemmet setter beboere og pårørende ord på hvordan de ønsker at utgangen av livet skal være.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Avdelingsoverlege Are Normanns kronikk i Aftenposten 23. oktober er et vektig innlegg i debatten rundt det moderne menneskes forhold til livet og i særdeleshet døden.

Den setter fingeren på hvor mye lettere vi har for å si ja til fortsatt aktiv og belastende behandling ved dødelig sykdom, enn å stoppe opp, tenke de vanskelige, eksistensielle tankene og satse på god lindring i stedet.

Sykehjemslege Stephan Ore Foto: Privat

For femten år siden hadde professor Per Fugelli en besnærende formulering: gudestoffet i det gode lege-pasientmøtet er tillit. Denne tillit beskriver han som å bestå av først å ville vel, så å dele makt, så til slutt å være ærlig.

Livstestament for utgangen av livet

Vi møter mange pårørende som ikke har opplevd en tillitskapende dialog med behandlerapparatet.

I kjølvannet av Ketil Bjørnstads kronikk i Aftenposten (2012) knyttet til hans fars siste tid, utviklet vi ved Oppsalhjemmet i Oslo et eget livstestament, «Fem valg for verdighet». Sammen med våre ansatte setter beboere og pårørende ord på hvordan de ønsker at utgangen av livet skal være.

Vi har delt våre metoder ved diverse konferanser og har møtt mye interesse. Vi har likevel ikke inntrykk av at andre har tatt disse i bruk. Det sier vel mest om hvor vanskelige disse eksistensielle spørsmålene er for oss alle.

Tar ventesorgen på alvor

Tilbake til Fugellis beskrivelse av tillit. Å ville vel: Vi snakker om «det lille livet» til våre skrøpeligste beboere, som også har krav på beskyttelse. Å dele makt: Vi diskuterer og avklarer presist hvilken rolle pårørende har i de vanskelige beslutningene, hvilke rettigheter og begrensninger de har.

Vi er så ærlige vi tør å være, men samtidig så vare og fintfølende som vi kan. Som oftest får vi en stor takk etterpå fordi vi tok sorgen og ventesorgen på alvor.

Våre helsefagarbeidere har en fremtredende rolle i dialogen med pårørende. Primærkontakten hos oss har kontakt med pårørende hver måned. Ved endringer ringer primærkontakt eller sykepleier straks. Dersom noe alvorligere inntreffer, ringer legen og informerer.

Anbefaler livstestament

En slik omfattende informasjonsdeling gir trygghet og tillit mellom oss og pårørende. Tidligere kunne vi si at slik innsats «har vi ikke tid til». Vi sier nå at hvert eneste minutt med pårørende er gull verdt for å bygge opp tillit. Skal terminalfasen forløpe med verdighet og ro, må alle involverte være trygge og ha tillitsbaserte relasjoner.

Etter tre års bruk av livstestamentet har vi utelukkende gode erfaringer og kan anbefale andre å gå den samme veien. Det moderne, voksne mennesket er til dels dårlig rustet til å møte alvorlig sykdom. I møte med representanter fra helsevesenet som ikke vil snakke med dem på en ærlig og åpen måte, kan pårørende og beboere få en negativ forståelse av situasjonen.

Når vi derimot «får dem om bord», vil vi sammen kunne gå den vanskelige veien gjennom sykdomsutvikling og tap, til døden inntreffer. Å snakke om den gode død er helt nødvendig. Døden vil da kunne oppleves som en del av det gode liv.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Her kan du lese flere refleksjoner om døden:

  1. Les også

    -Jeg følte døden som en trygghet

  2. Les også

    Etter døden lever fortellingen

  3. Les også

    - Min far sovnet ikke stille inn, han tørstet og sultet ihjel

Les mer om

  1. Sorg
  2. Sykehjem