Debatt

Legers forståelse av kjønn påvirkes av sosiale og kulturelle normer | Kveim Lie og Slagstad

  • Anne Kveim Lie
    Lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, UiO
  • Ketil Slagstad
    Lege og stipendiat ved Institutt for helse og samfunn, UiO

Vi er bekymret for en samfunnsutvikling der kjønnsrollene blir så smale og strenge at man ikke kan leve som kvinne selv om man har penis eller som mann selv om man har bryster, skriver kronikkforfatterne. Foto: Yuriy Golub / Shutterstock / NTB scanpix

Det blir hevdet at aktivister prøver å bryte ned biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend. Dette er en stråmann.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gjennom historien har leger gitt ulike definisjoner på hva som er en mann og hva som er en kvinne. De har dermed bidratt til å forme hvordan kjønn er blitt forstått i samfunnet.

Kjønn er blitt definert ut fra kjønnsorganer, kjønnskjertler og hormoner til kromosomer og gener, og definisjonene har endret seg i takt med teknologiske fremskritt som har gjort det mulig å undersøke kroppen på nye måter.

Men hvordan leger har forstått kjønn har også vært påvirket av sosiale og kulturelle normer i samfunnet mer generelt.

Sosialt kjønn – en medisinsk oppfinnelse

I over hundre år har leger kategorisert og diagnostisert mennesker som på ulike måter har brutt samfunnets normer for seksualitet, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Mot slutten av 1800-tallet, i takt med den gryende homoaktivismen, var psykiatere særlig opptatt av å kategorisere kjønn og seksualitet som brøt med samfunnets forventninger til kjernefamiliens oppgave om å lage barn. Ved å definere noen former for seksualitet og kjønnsuttrykk som sykt snevret psykiatere inn grensene for hva som var normalt.

Sykeliggjøringen ble ikke stående uimotsagt. Andre leger tok til motmæle og argumenterte med utgangspunkt i biologi og medisin for en bredere normalforståelse av seksualitet og kjønn som inkluderte homoseksualitet og dem som opplevde at kjønnsidentiteten ikke passet med fødselskjønnet.

Anne Kveim Lie, lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, UiO. Og Ketil Slagstad, lege og stipendiat ved Institutt for helse og samfunn, UiO. Foto: Øystein Horgmo, UiO

Et eksempel på hvordan medisinen har endret forståelsen av kjønn er da helsepersonell ved Johns Hopkins i etterkrigstiden kom opp med begrepet «kjønnsrolle» i arbeidet med barn hvor man ikke enkelt kunne fastslå kjønn ved fødsel (interkjønn).

Leger og psykologer hevdet at det var et lite tidsvindu de første par leveårene der kjønnsidentiteten kunne endres, på samme måte som man har et tidsvindu tidlig i livet for å lære å snakke et språk flytende. Om man kom tidlig i gang med medisinsk behandling for å endre kroppen i klar feminin eller maskulin retning, ville kjønnsidentiteten endres til det kjønnet barnet ble oppdratt som.

Praksisen gjorde at «kjønnsidentitet/sosialt kjønn» (gender på engelsk) ble del av den medisinske kjønnsforståelsen. Gender-begrepet har siden blitt videreutviklet av feminister og teoretikere, men var fra begynnelsen rotfestet i medisinen. Senere studier viste at legenes kullsviertro på at kjønnsidentiteten kunne formes fullt av sosiale omgivelser, ikke holdt stikk.

Kjønn som sosial konstruksjon?

På engelsk skiller man mellom «sex» og «gender», det vil si «biologisk kjønn» og «kjønnsidentitet/sosialt kjønn». Henrik Vogt og Glenn-Peder Sæthre hevdet i en kronikk i Aftenposten 30. juni at det er en trend at biologiske definisjoner av kjønn underordnes personers opplevelse av kjønnsidentitet. De synes å lene seg på en forståelse av at det finnes en enkel todeling, der «sex» er biologi, mens «sosialt kjønn» er en sosial konstruksjon.

Denne tankegangen er de ikke alene om, men det finnes mange innen det medisinske feltet som argumenterer for en mindre todelt forståelse. En av verdens største foreninger for hormonleger trekker eksempelvis frem genetisk, endokrin og nevroanatomisk forskning som har vist at kjønnsidentitet antagelig reflekterer et komplekst samspill av biologiske, sosiale og kulturelle faktorer.

Et annet uttrykk for en medisinsk kjønnsforståelse i endring er når Nature, verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrift, på lederplass skriver: «Vitenskapelige og medisinske miljøer betrakter nå kjønn (sex) som mer komplekst enn mann og kvinne, og kjønn (gender) som et spekter som inkluderer transpersoner og de som ikke definerer seg som mann eller kvinne.»

Verdens helseorganisasjon fjernet i fjor diagnosegruppen «kjønnsidentitetsforstyrrelser» fra diagnosemanualen og erstattet denne med diagnosen «kjønnsinkongruens». Med det ble transpersoners opplevelse av at kjønnsidentiteten ikke passer med fødselskjønnet, ikke lenger definert som uttrykk for psykisk sykdom, men for menneskelig variasjon.

I debatter om kjønn blir det ofte hevdet at aktivister forsøker å bryte ned en biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend, ute etter å påvise at biologenes definisjon av kjønn er en ren sosial konstruksjon. Dette er en stråmann. Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger.

Noen lider under dette og ønsker derfor medisinsk hjelp for å få kroppen til å passe bedre overens med selvopplevelsen. Trolig er en av grunnene til at diskusjoner om kjønn så fort blir polariserte, at vi snakker forbi hverandre og ikke anerkjenner at ulike fagfelt definerer kjønn på forskjellig vis. I biologien defineres kjønn ut fra kjønnsceller. I medisinen har man i økende grad også begynt å trekke inn kjønnsidentitet i en mer sammensatt forståelse av kjønn.

I vårt forskningsprosjekt undersøker vi nettopp hvordan medisinsk kjønnsforståelse har endret seg gjennom historien. En hypotese er at medisinsk kjønnsforståelse er blitt stadig mer kompleks fordi medisin i bunn og grunn er et praktisk fag: Medisin handler om å kunne hjelpe pasienten som sitter foran deg i lys av eksisterende kunnskap. Da må kunnskapen hvile på flere kunnskapstradisjoner enn biologi alene.

Samfunnets rolle

Samtidig som leger kan gjøre livet litt bedre for dem av oss opplever at kjønnsidentiteten vår ikke passer med fødselskjønnet, er det vårt felles ansvar, som samfunn, å sørge for at alle kan leve gode liv med sine ulike kropper og kjønn. Vi er bekymret for en samfunnsutvikling der kjønnsrollene blir så smale og strenge at man ikke kan leve som kvinne selv om man har penis eller som mann selv om man har bryster.

Som samfunn bør vi arbeide for å gjøre kjønnsnormene mindre trange slik at behovet for kroppsjusterende hormonell og kirurgisk behandling blir mindre. Lov om endring av juridisk kjønn som trådte i kraft i 2016, gjorde det mulig å endre juridisk kjønnsbetegnelse uten først å gjennomgå medisinske inngrep som hormonbehandling og kastrasjon, som hadde vært praksis siden 1950-tallet.

Det var et riktig skritt mot et mer inkluderende samfunn for alle, og loven bør ønskes velkommen av dem som er bekymret for overdiagnostikk og overbehandling i medisinen. Fortsatt eksisterer det ingen tredje juridisk kjønnskategori for dem av oss som ikke definerer seg som kvinne eller mann. Med andre ord er det fortsatt sånn at juridiske og andre samfunnsmessige strukturer presser folk inn i kategorier hvor de ikke nødvendigvis føler seg hjemme.

Les andre bidrag til debatten om kjønn:

Les også

Kjønn, verdighet og vitenskap | Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre

Les også

Menn, kvinner og alt imellom | Kaveh Rashidi

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kjønn
  2. Seksualitet
  3. LHBT
  4. Medisin
  5. Barn
  6. Sex
  7. Kropp

Relevante artikler

  1. DEBATT

    «I lang tid har vi leger tatt feil om kjønn», skrev lege Kaveh Rashidi. Her får han svar.

  2. KRONIKK

    Hormoner og kniv representerer en tung medikalisering av i utgangspunktet friske kropper.

  3. DEBATT

    Et romsligere samfunn kan gjøre behovet for kroppsjusterende behandling mindre

  4. DEBATT

    Kjønnsideologien kan føre til en stor medisinsk-etisk skandale

  5. DEBATT

    Svært få av dem som får kjønnskorrigerende behandling, angrer

  6. KRONIKK

    Er det bra at alle skal føle at de må «velge» kjønn?