Debatt

Koronatanker fra gamlemor | Åshild Ulstrup (86)

  • Åshild Ulstrup
    Journalist og forfatter

Jeg er redd for at mange vil bli glemt – og finne døden i isolasjonen og ensomheten, skriver Åshild Ulstrup. Shutterstock/NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Hva skjer med de innestengte i disse varme dager og lyse sommernetter?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvordan har du det?»

Slik er setningen som har gått igjen de siste tre måneder. Svaret er enkelt: «Jeg gjør så godt jeg kan!»

Morgenene, dagene, kveldene og nettene er de samme. Jeg er en av de sårbare gamle som ikke skal ha besøk av hverken barn, barnebarn eller oldebarn. Den eneste levende ved siden av meg er en liten flue som vil vise at hun er til.

Følelsen av å være til

Selv er jeg å se på mine lange turer langs gatene rundt meg – og i den eventyrlige Bergsskogen der fuglene gir seg til kjenne med hver sine røster over gravhaugene fra tidlig jernalder. Mens menn og kvinner jogger svette og pesende forbi uten å kaste et blikk til side.

I månedene jeg har vandret på disse veiene, er det bare tre unge menn med barnevogn og to kvinner som har sagt hei til meg – og smilt. Hvilken glede å kjenne følelsen av ennå å være til!

I disse dager har vår tidligere forfatter Magnhild Haalke (1885–1984) fått oppmerksomhet grunnet boken hun som 50-åring i 1935 debuterte med: Allis sønn, en barneskildring som ble oversatt til hele 17 språk, og som på nytt er kommet ut.

Åshild Ulstrup er journalist, storyteller og radiomedarbeider. Jobbet i NRK i 40 år. Janne Møller-Hansen

Ventet på hjemmehjelpen

I hele sitt forfatterskap var Magnhild Haalke opptatt av barn og ungdom som ikke passet til mønsteret i vårt vanlige liv. Allis sønn, Elling, har en livligere fantasi enn barn flest, men ingen ser hva som bor i ham, heller ikke moren.

Det kjæreste Elling har, er en liten notisbok han kan dikte og rable i. Men ingen lar seg imponere. Det gikk dårlig med gutten som det ble rystende lesing av – og som Haalke fikk Gyldendalprisen for i 1950.

Ikke å bli sett, eller hørt, er umenneskelig. Og kanskje var denne følelsen ikke så ulik Magnhild Haalkes egen skjebne da hun som 95-åring, gammel og hjelpeløs, satt i hjemmet sitt på Nordstrand og ventet på hjemmehjelpen som skulle komme med mat til henne?

La meg fortelle en historie fra den tiden:

Hun ventet i går, men ingen kom – og hun har ventet i dag. Men ingen har ringt og sagt ifra. I kjøleskapet er det tomt, og hun vet ikke om hun får hjelp i morgen heller.

Jeg er nettopp kommet på besøk. Det er så stille, så stille rundt oss. Bare klokken tikker langsomt i ørene. Hva skal jeg gjøre? Jeg må få ordnet med mat til henne! Så blir jeg plutselig avbrutt av kjente toner, langsomme skjelvende fra den sultne:

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er –

du er snill. Du holder av meg

kjære Gud gå aldri fra meg.

Pass på liten og på stor

Gud bevare far og mor ...

«Jeg skulle ha sunget den for mor og far også», sier Magnhild. «For på den tiden jeg var så berømt for bøkene mine, advarte mor meg: «Du må ikke glemme Gud, Magnhild!» Det var det siste hun sa. Og det har jeg aldri gjort.»

«Men nå trenger jeg hjelp. Jeg må ha hjelp. Jeg betaler hva som helst, for jeg vil dø her hjemme.»

«Er det dette som er viktigst for deg nå?» spurte jeg.

«Nei, det er at jeg lever! Jeg er ikke klokere enn at jeg synes det er veldig morsomt å leve når jeg først har fått dette livet. Alle unge menn i hele verden skulle si: Vi går ikke i krig!»

Så ringer telefonen.

«Ja ... ja ... ja – nei, jeg har ikke hørt noe. Ja ... ja ... takk ... morn igjen!»

«Å, Herre Gud – å, nei! De kan ikke og kan ikke og kan ikke! Jeg er ikke forundret over at de finner gamle døde som har ligget lenge alene. Det går rundt for meg!

Allikevel synes jeg det er en nåde å få leve så lenge. Jeg sitter jo her alene og ser på bildene mine og hører på radio og tenker at om jeg dør, så gjør det ikke noe. Jeg gjør jo ingen nytte for meg. Og Gud Fader er alltid hjemme.»

Jeg spør om hun har noen nattedrømmer nå.

«Ja, da klatrer jeg oppover høye fjell, klatrer og klatrer, men kommer aldri til topps», forteller hun.

Magnhild Haalke fikk fylt kjøleskapet sitt og fikk gleden av å leve i fire år til.

Blir de glemt?

Og nå snur tankene mine seg til alle de gamle sårbare som i disse koronamåneder bor alene som meg i storbyen, men ikke har helse til komme seg ut hverken på gaten eller i skogen. Mange våger ikke å ta imot besøk. Og kommer maten når de trenger den?

Vi over 80 får høre at vi må være ekstra varsomme. Hva skjer med de innestengte i disse varme dager og lyse sommernetter? Jeg er redd for at mange vil bli glemt – og finne døden i isolasjonen og ensomheten.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Kronikk av Mona Windvik: Jeg tar ikke sjansen på å bli smittet, for jeg kan dø av det.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Eldre
  4. Sykdom
  5. Eldreomsorg

Koronaviruset

  1. NORGE

    Forbereder seg på lange køer når grensene gjenåpnes

  2. VERDEN

    Direkteblogg om korona

  3. VERDEN

    I mai protesterte bryllupsarrangørene mot nedstengning. Nå har det gått virkelig ille.

  4. KULTUR

    Strømmet til for å se japanske boybandmedlemmer på teaterscenen – nå er mange koronasmittet

  5. VERDEN

    Trump angriper sin fremste koronarådgiver. – Han vil svekke tilliten til dem som sier sannheten, mener ekspert.

  6. KULTUR

    Raja ber helsemyndighetene vurdere 1-metersregelen for kultursektoren på nytt