Jens Stoltenberg leder verdens sterkeste militærallianse, men utviser ikke lederskap etter Tyrkias invasjon av Nord-Syria | Eirik Eiglad
Tar ikke Stoltenberg ansvar nå, vil hans livslange engasjement for kvinners rettigheter og demokratiske verdier bli glemt.
Da Neville Chamberlain gikk ut av flyet fra München 30 september 1938, proklamerte han: «Peace in Our Time». Den erfarne britiske statsministeren ønsket å stoppe Hitlers aggressive utenrikspolitikk med en avtale som skulle garantere fred i Europa.
Dessverre for Chamberlain er det slik at statsledere ikke huskes for sitt livslange engasjement, men for hvordan de utviser lederskap i avgjørende politiske kriser.
Konfrontert med det aggressive Nazi-Tyskland virket den britiske statslederen håpløst naiv, og siden har Chamberlain kommet til å bli selve symbolet på diplomatisk naivitet.
Begår vi samme feil i dag?
Hitlers politikk var tydelig, ingenting tilsa at han skulle si seg fornøyd med Sudetland i oktober 1938. Et halvt år senere okkuperte han resten av Tsjekkoslovakia, og fortsatte deretter inn i Polen.
Også tidligere hadde politisk naivitet skadet Europa, spesielt i den såkalte ikke-intervensjonspakten, der europeiske stater forpliktet seg til ikke å gi militær eller økonomisk støtte til de stridende parter i den spanske borgerkrigen.
Hitler, Mussolini og Stalin ignorerte dette forbudet og bidro aktivt til at de demokratiske kreftene i Spania ble nedkjempet av Franco. Bombingen av Guernica i april 1937 ble gjennomført av Hitlers Condor-legion.
I ettertid er det enkelt å se europeiske ledere var naive i møte med fascismen, men begår vi samme feil i dag? USAs president Donald Trumps katastrofale diplomati og strategi har tillatt en massiv tyrkisk invasjon av det nordlige Syria og ofret våre allierte mot IS i regionen.
Dagens Midtøsten kan synes mer uoversiktlig enn mellomkrigstidens Europa, men burde ikke være det.
Aftenposten mener: Tyrkia er blitt et stort problem for NATO
Klare fascistiske trekk
Tyrkia har gjennom flere tiår drevet en aggressiv assimileringspolitikk mot kurderne i eget land og slår hardt ned på regimekritikere. Antall fengslede ordførere, opposisjonspolitikere, journalister og akademikere er helt uten sidestykke i NATO. Tyrkia kontrollerer også luftrommet i nordlige Irak og gjennomfører stadige angrep over grensen.
De har gitt spillerom for jihadistiske grupper som ønsket destabilisere Syria – både gjennom Al Nusrah og IS – noe blant annet USAs tidligere spesialutsending Brett Mcgurk har påpekt. Fjorårets invasjon av Afrin ga oss et urovekkende varsko for Tyrkias territoriale og demografiske ambisjoner.
Tyrkia er kanskje ikke et diktatur, men er så nærme det er mulig å komme, og president Recep Tayyip Erdogans ny-ottomanske imperialisme har klare fascistiske trekk.
Russland og Tyrkia har satt i gang omstridt våpenavtale: Disse våpenbildene får NATO til å skjelve.
Spinkel reaksjon fra NATO-lederen
Så langt har Jens Stoltenberg utvist svak ledelse etter Tyrkias invasjon.
Stoltenberg er generalsekretær i verdens mektigste forsvarsallianse, men klarer kun å si at han er «bekymret» for sivile lidelser, og «frykter» at IS skal vokse seg sterke igjen. Stoltenberg uttrykker også «forståelse» for Tyrkias aggresjon, men oppfordrer til «måtehold».
Dette er altfor spinkelt – og svært farlig.
Erdogans aggressive politikk i Midtøsten er en trussel mot NATO og Europa, ikke bare mot kurderne. Nå har Trump presset Rojava over i Assad og Russlands hender – et prestisjenederlag uten sidestykke for USA.
Trump har kanskje ikke forutsetninger for å forstå hva som står på spill, men det har Stoltenberg.
Tyrkias invasjon kan føre til store sivile lidelser, en ny flyktningstrøm og at IS vil gjenoppstå som en potent trussel. Men enda viktigere er det at selvstyremyndighetene i Nord-Syria har bygd opp et demokratisk system for kommunalt selvstyre, der religiøse og etniske minoriteter respekteres og beskyttes, og fremfor alt, der kvinner har en aktiv rolle i forsvar, økonomi og politikk. Denne bevegelsen har gitt et nytt håp for sameksistens i Midtøsten.
Kronikk av Thorbjørn Jagland: Skulle det oppstå et flertall for dødsstraff i Tyrkia, må Tyrkia forlate Europarådet
Står ved et veiskille
Tyrkias krigføring tar først og fremst sikte på å knuse dette håpet. Dette er ingen terrorbevegelse og den truer ikke tyrkerne. Stoltenbergs taler på 8. mars og 1. mai vil få en bitter ettersmak dersom hans svake ledelse i praksis legitimerer Erdogans agenda.
Stoltenberg er leder for verdens sterkeste militærallianse, men utviser ikke lederskap.
I lys av USA moralske og diplomatiske kollaps i internasjonal politikk er det viktig at ansvarlige europeiske ledere – som Jens Stoltenberg – setter tydelige krav. Om ikke Stoltenberg tar ansvar nå, vil hans livslange engasjement for kvinners rettigheter og demokratiske verdier skusles bort og bli glemt.
Dette er et veiskille. Trump gjorde angrepet på våre allierte i Nord-Syria mulig, men Stoltenberg har makt til å stanse det.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter
