Hva kan 70 år med forskning på demokratiet fortelle oss?
Den autoritære populismen hadde et større potensial i 1950-årene enn i dag. Men det er grunn til bekymring.
Det er mye bra å si om polarisering og populisme. Politiske motsetninger, polarisering, skaper engasjement og tydeliggjør politiske forskjeller. Populisme, i beste forstand, kan også bidra til å tydeliggjøre politiske motsetninger og til å fremme vanlige folks meninger og interesser.
Men polarisering kan også skape for store og fastlåste konflikter i et samfunn. I ytterste konsekvens kan det gå utover de politiske institusjonenes styringsdyktighet.
Negative konsekvenser
Det er ikke vanskelig å peke på negative konsekvenser av populisme. I boken Cultural Backlash: Trump, Brexit, and Authoritarian Populism argumenterer Pippa Norris og Ronald Inglehart for at det vokser frem en form for autoritær populisme i moderne demokratier, kjennetegnet av karismatiske ledere, av nasjonalisme og av et negativt syn på minoriteter og utgrupper.
Hva kan vi si om den historiske utviklingen i Norge på dette området? For 70 år siden ble Institutt for samfunnsforskning (ISF) stiftet. Forskerne den gangen var opptatt av mange av de samme spørsmålene som vi jobber med i dag. De studerte nasjonalisme, autoritære holdninger og syn på utgrupper.
Autoritære holdninger
I forbindelse med det første store forskningsprosjektet på ISF, Nasjonalismeprosjektet, gjennomførte instituttets forskere i 1951 en meningsmåling blant Oslos innbyggere. De var blant annet opptatt av autoritære holdninger. En påstand respondentene blir bedt om å vurdere, er: «Det vi trenger mest her i landet, mer enn lover og programmer, er noen få uselviske og myndige ledere som folket trygt kan følge». Dette må jo være essensen i den autoritære populismen. 37 prosent sa seg helt enig.
I valgundersøkelsen i 2017 hadde vi et lignende, men egentlig mildere formulert spørsmål: «En sterk politisk leder er bra for Norge, selv om lederen tøyer reglene for å få ting gjort». 11 prosent var helt enige i denne påstanden i 2017.
Vi har også andre data som peker i samme retning: en kraftig tilbakegang i oppslutningen om det autoritære i denne tidsperioden.
Skepsis til minoriteter
Et annet element ved denne typen populisme er et negativt syn på minoriteter og utgrupper. Nasjonalismeprosjektets undersøkelse i 1951 inneholdt spørsmål om ulike minoritetsgrupper. Hvis man skal sammenligne syn på en minoritet i dag og for 70 år siden, bør det være en gruppe som var relevant og kjent for befolkningen også den gang. Den jødiske minoriteten i Norge er en slik gruppe.
ISF-forskerne studerte negative stereotype holdninger til jøder, altså antisemittisme, gjennom påstander slik som denne: «Det er mye jødenes egen skyld at de ofte er blitt forfulgt».
I 1951 svarte 44 prosent at de var enige, 22 prosent uenige. Kort tid etter krigen, da holocaust var kjent, sa mange flere seg enig enn uenig i denne påstanden. Andre spørsmål i den samme undersøkelsen peker i samme retning: en betydelig skepsis til ulike minoriteter og utgrupper.
Radikal endring
Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter stilte et nesten identisk spørsmål om jøder til den norske befolkningen i 2017 og fant at 8 prosent var enige og 70 prosent uenige. Utviklingen er den samme hvis man ser på holdninger til andre minoritetsgrupper.
Det er altså ingen tvil om at vårt samfunn har endret seg radikalt i løpet av disse 70 årene i retning av en avvisning av autoritære holdninger og et mer positivt syn på minoritetene i samfunnet. Den autoritære populismen hadde slik sett større potensial i 1950-årene enn i dag.
Hva med politisk polarisering? I valgundersøkelsen har vi sett en økning i flere former for politisk polarisering i løpet av de siste par tiårene. Et tydelig utviklingstrekk er et mer polarisert syn på regjeringen og på den jobben som regjeringen gjør. Det fremkommer av analysene av stortingsvalget 2017 i boken Velgere og valgkamp.
Går vi så langt tilbake som vi kan i denne typen analyser, til 1969, så viser valgundersøkelsen den samme graden av polarisering i synet på regjeringen Borten.
Politisk polarisering er altså ikke noe nytt. Kanskje er det fraværet av polarisering rundt årtusenskiftet som er unntaket i norsk historie?
Grunn til å være fornøyd
Ved å ta et tilbakeblikk på tidligere forskning får vi en historisk dimensjon som kan korrigere de mest dystre beskrivelsene av dagens samfunn. Det som likevel kan gi grunn til bekymring, er at utviklingen i Norge de siste årene ser ut til å være en del av en internasjonal trend, hvor polarisering og populisme har skapt betydelig større problemer i andre land enn Norge.
Vi kan ikke se bort ifra at den utviklingen vi har sett de siste årene, vil skyte fart: At man kommer inn i en vond spiral hvor polarisering skaper uoverstigelige avstander, som gjør samarbeid og styring i politikken vanskelig. Det kan igjen føre til misnøye med politikerne og politiske institusjoner, noe som i sin tur skaper grobunn for økt populisme. Det er ikke vanskelig å få øye på faresignalene, hvis man leter.
Men her og nå er det grunn til å se den relativt milde polariseringen og populismen i Norge som et pluss.
Dette er en bearbeidet versjon av innlegget Johannes Bergh holdt på ISFs jubileumskonferanse 6. februar.
